Debatt

Stort språk

I mine historiske romaner har jeg ingen helter. Jeg har som mål å komme tettere på de historiske personene jeg skriver om, slik jeg gjør det når jeg skriver om mitt eget liv.

I Morgenbladet 21. august skriver Olaf Haagensen en anmeldelse av min siste roman, der kong Aleksander er en av hovedpersonene: «For egen del vil den makedonske kongen for alltid være forbundet med de bildene og stemningene som ble plantet i meg for snart tretti år siden av en barnebok med portretter av berømte hærførere. Bare jeg hører navnet – Aleksander den store – er jeg på vei over åpne sletter og snødekte fjell, mot nye og ukjente riker. Thorvald Steens nye roman Det usynlige biblioteket begynner der min guttedrøm slutter.» Anmeldelsen konkluderer: «Personligheten hans har tragediekarakterens trekk og bedriftene hans eposets dimensjoner. For å fange noe sånt trengs det etter mitt skjønn et langt større språk og en mer ambisiøs form.»

Jeg skriver ikke om en helt, jeg skriver om et menneske, et sammensatt et. Jeg mener at Aleksander var en genial hærfører, men jeg har ingen grunn til å tro at han var verre, vakrere, klokere eller mer sympatisk enn andre. I deler av verden er bildet av ham fiendtlig eller uvennlig. Det gjelder, ikke overraskende, noen av områdene han erobret – det vi nå kaller Iran, India og Afghanistan.

Okkupanten og den okkuperte har ikke samme historie.

Også i dag finnes det mennesker i disse landene som mener at Aleksanders erobringer ikke nødvendigvis representerte framskrittet og en høyere sivilisasjon, For dem er persisk og indisk kultur verdifull i seg selv. Mye tyder på at Aleksander innså dette, og at det utviklet seg til konflikter mellom ham og hærledelsen.

Menneskene i denne delen av verden har rett og slett en annen forståelseshorisont enn den Olaf Haagensen og jeg er vokst opp med. Okkupanten og den okkuperte har ikke samme historie. I mine historiske romaner har jeg ingen helter. Jeg ønsker ikke å bekrefte mine forutinntatte holdninger, men heller bli utfordret av dem. Jeg har som mål å komme tettere på de historiske personene jeg skriver om, slik jeg gjør det når jeg skriver om mitt eget liv.

Haagensen diskuterer ikke nærmere hva han legger i «et langt større språk». Han lar oss få innblikk i hvilket bilde han alltid vil forbinde med Aleksander. Det er ærlig. Underlig nok kritiserer Haagensen formen på Det usynlige biblioteket uten å si noe om hvordan romanen er bygget. Romanen har tre plan: Første plan er et brev skrevet av Phyllis, kokk ved hoffet og Aleksanders elskerinne. Hun er tatt til fange av riksforstander Antipatros og hans støttespillere, som har tatt makten etter at kongen ligger lam fra halsen og ned. Phyllis får leve så lenge hun skriver alt hun vet om Aleksander.

Andre plan er kursivert, løpende tekst der jeg skriver om erfaringer fra eget liv, hvordan jeg første gang oppdaget Phyllis i middelalderens billedkunst, hvordan jeg som gutt ble opptatt av Aleksander, og på hvilken måte mitt syn på kongen har endret seg. Her, og i de 21 notene i romanens siste del, det tredje planet, diskuterer jeg hvorfor slutten av hans liv har interessert meg, og hvor mangelfulle kildene om Aleksander er. I særdeleshet når det gjelder hans siste måneder i Babylon da han drakk som mest, hans mannlige elsker Hefaistion og hesten Bukefalos var døde og hærens framrykking stoppet opp.

Da jeg skrev Konstantinopel, om Sigurd Jorsalfar, kunne jeg ha bygget romanen på Snorre Sturlasons og Bjørnstjerne Bjørnsons framstillinger av Sigurd: det éndimensjonale heltebildet. Både i Nidaros bispedømme og i akademia var det lite å hente når det gjaldt å finne et mer nyansert materiale om Sigurd. I Jerusalem, Nord-England og Normandie ble det ensidige bildet bekreftet. Det var først etter at jeg forsto hvordan Konstantinopel så ut i 1110, da Sigurd kom til byen, at jeg kunne fatte mer av hvem han kan ha vært.

Før romanen min om Rikard Løvehjerte var jeg preget av Walter Scotts Ivanhoe fra 1819. Jeg trodde Rikard snakket engelsk, hadde erobret Jerusalem og kom hjem som seierherre fra korstogene. Han snakket kun fransk, ble lært opp i kampsport og krig av sin mor, Eleanor, og klarte aldri å erobre Jerusalem. Han flyttet fra Det hellige landet og ble tatt til fange av en annen korsfarer, hertug Leopold av Østerrike. I tillegg var Rikard en av Europas største antisemitter.

Jeg valgte en lavmælt stil fordi jeg mente det kledde romanens innhold. En islandsk kollega kalte Løvehjerte en neonsaga. Noen satte liten pris på romanen fordi den ikke bekreftet den Rikard de var vokst opp med, enten de kom fra Oslo eller Kairo. Min egyptiske forlegger ville ikke at jeg skulle nevne at sjiamuslimene samarbeidet med korsfarerne mot sunnimuslimene i Syria. Det var en virkelighet han ikke ønsket å konfrontere leserne med.

Kamelskyer kom ut i Tyrkia i 2006. Saladin er en av hovedpersonene. At romanen forteller at Saladin er kurder, vakte oppmerksomhet. Men det var en annen kjensgjerning som førte til større debatt: Romanen nøyde seg ikke med å skildre hærføreren som beseiret korsfarerne militært i 1187, men også at Saladin lot Jerusalem være åpen for jøder, muslimer og kristne.

I store deler av den muslimske verden er ikke den forsonlige Saladin kjent. Blant de som kjenner til ham, finnes det de som ikke respekterer hans handling. På bokmessen i Jerusalem i 2011 traff jeg flere unge israelere som var opprørt over at romanen skildret hvordan jøder og muslimer har samarbeidet i århundrer. Jøder og muslimer var korsfarernes hovedfiende fra 1095, da togene startet. I dagens Israel blir dette lagt lite vekt på.

Den historiske romanen med «størst språk», som jeg har lest, er Talisman av Walter Scott, fra 1825, skrevet seks år etter Ivanhoe. Romanen er i mine øyne en ukritisk hyllest av Saladin, en mann som i Scotts øyne oppfyller alle ridderlighetens dyder. Jeg antar at Scott har kommet over kristne kilder fra middelalderen, som lovpriste sultanen slik Dante og Boccaccio gjorde, og blitt overveldet.

Jeg har skrevet om Aleksander i Babylon. Jeg kunne muligens ha valgt flere storslåtte ord i beskrivelsen av hans militære seire under for eksempel slaget ved Issos mot persernes overlegne styrker. Slaget var genialt, dristig, effektivt – og forente Aleksanders kreative sider i krig, i en fase i livet da han var på høyden av sin kraft.

Det usynlige biblioteket skildrer Aleksanders siste måneder. En periode ytterst få og tvilsomme primærkilder omtaler. Sekundærkildene ble skrevet flere hundre år seinere, i antikken. Det historikerne i dag oftest bygger på, er verkene til Plutark, Arrianos, Diodoros, Curtis og Justinius, samt den såkalte Aleksanderromanen skrevet cirka 200 år før vår tid. I dette helteeposet og hos de fem nevnte, er de siste månedene utelatt eller bare kortfattet skildret i et neddempet språk. Muligens fordi forfatterne mente de hadde grunn til å besinne seg?

Thorvald Steen er forfatter.

Mer fra Debatt