Debatt

Ikke likt, men like godt

Et pakkeforløp er et helhetlig, kunnskapsbasert og standardisert pasientforløp – vi skal bidra til at alle pasienter får rett behandling, til rett til, skriver Helseminister Bent Høie.

---

Les innleggene i debatten om pakkeforløp:

Likeverd på samlebånd
Bedre med pakkeforløp enn selvstandardisering
Psykiatriske behandlingspakker: Erfaringer fra Danmark
Ikke likt, men like godt
Det er greit å ta feil
Helseministerens uforstand
Psykoterapiforskningen støtter ikke pakkeforløp
Likeverdets dialektikk
Psykiatri, struktur og prosess

---

For mye av forskjellene i behandlingstilbudet til psykisk syke skyldes andre ting enn forskjeller mellom pasientene selv. I høst varslet statsminister Erna Solberg og jeg at vi ønsker å ta suksessen med pakkeforløp for kreft videre, og etablere pakkeforløp innen psykisk helsevern. Målet er raskere og bedre behandling av psykisk syke, forankret i den beste tilgjengelige kunnskap.

Ikke alle synes å være enige. I Morgenbladet 11. september trykkes en kronikk av legene Henrik Vogt og Andreas Saxlund Pahle, som er kritiske til standardisering av tilbud til en pasientgruppe med så store innbyrdes forskjeller som psykisk syke.

Et pakkeforløp er et helhetlig, kunnskapsbasert og standardisert pasientforløp – vi skal bidra til at alle pasienter får rett behandling, til rett tid. Innen psykisk helse betyr dette at aktuelle pasienter kommer raskere inn til avklaring og undersøkelse, at utredning og behandlingen kommer raskere i gang, at vi oppnår mer likeartet utredning og behandling av visse psykiske lidelser.

Et pakkeforløp er et helhetlig, kunnskapsbasert og standardisert pasientforløp

Vogt og Pahle påpeker at dette vil vanskeliggjøres av at det er så store forskjeller innad i pasientgruppen, der én pasient har andre behov og en annen historie enn andre. Det er et viktig poeng. Derfor mener jeg at man naturligvis må ta hensyn til dette, når man utarbeider standarder for behandling av psykiske lidelser. Det er det godt rom for. For eksempel må det vurderes å sette inn ekstra ressurser til mer komplekse pasienter. I tillegg er det ikke slik at pakkeforløp nødvendigvis passer for alle pasienter og alle diagnoser. Det må óg være rom for utøvelse av klinisk skjønn innenfor en modell med pakkeforløp.

Det Vogt og Pahle dessverre hopper for lett over, er hva vi vet og mistenker om variasjonen i kvalitet, innhold og ventetid for behandling av psykisk syke som vi vet vi har i Norge. Det er mye bra som skjer i psykisk helsevern, med dyktige ansatte og ledere som driver god, effektiv og kunnskapsbasert praksis – som sikrer best mulig tilbud til pasientene. Men flere, deriblant Helsetilsynet, har beskrevet hvor stor variasjon det er i ledelse og faglig innhold i behandlingstilbudet innen psykisk helsevern og i kommunene. Fra helseregionene hører vi at personlige preferanser hos behandlere, ikke oppdatert kunnskap, i blant styrer tilbudet som gis – ikke pasientens behov alene. Det er varierende hvordan faglige retningslinjer etterleves.

Variasjonen sier ofte mer om forskjeller i organisering, mangel på ledelse, praksis som ikke er kunnskapsbasert, forskjeller i klinikeres oppfatninger og forskjeller i innhold på tilbud, enn det sier om forskjell mellom pasienter. Bildet er naturligvis ikke entydig, men denne beskrivelsen er en del av helheten.

I tillegg vet vi at ventetiden er for lang, samhandlingen er mangelfull og tilbudet ikke er tilstrekkelig for mange pasienter som kommer inn i psykisk helsevern. At dette fenomenet er reelt og må gjøres noe med, er et perspektiv jeg savner hos Vogt og Pahle. Her kan pakkeforløp spille en viktig rolle.

Vogt og Pahle hevder også, kritisk, at dette handler om å «effektivisere, effektivisere, effektivisere.» Det er jeg uenig i. Selvsagt er det rom for mer effektiv organisering innen psykisk helsevern, for å behandle flere og redusere ventetid for pasientene. Men å få kunnskapsbaserte standarder for tilbud til pasientene handler om å sikre at alle får et godt nok tilbud, ikke å kutte dagens tilbud inn til beinet. Det vil bety trygghet for at man får nok behandling, rett behandling og rask behandling.

Noe av det som gjorde utarbeidelsen av pakkeforløpene for kreftområdet så vellykket, handlet om at fagmiljøene ble inkludert og involvert, og fikk drive utviklingen. Så må også være tilfelle innen psykisk helse. Faglig engasjement må være sentralt. De liker kanskje ikke ord som «standardisering» og «pakkeforløp», men at pasientene skal sikres et bedre og mer enhetlig tilbud enn i dag, det håper jeg også Vogt og Pahle ser verdien av.

Bent Høie (H) er Helse- og omsorgsminister.

Mer fra Debatt