For noen år siden ble privatforeningen Navnebeskyttelsen Norge opprettet – og det de ønsker å beskytte er danske skriftformer fra 1600- og 1700-tallet. Dette vil i praksis si skriftformer som «Braathen» for Bråten, «Engh» for Eng, «Hoel» for Hol, «Hveem» for Kvem, «Lie» for Li, «Næss» for Nes, «Opsahl» for Oppsal, «Ruud» for Rud, «Schei» for Skei, «Tvedt» for Tveit, «Wiig» for Vik, «Wold» for Voll, «Aas» for Ås, med viedere. Deres uttalte fiende og hovedmotstander er Kartverket, som, motivert av «utøylet arroganse» (sic), liker å «trakassere» (sic) de stakkars bøndene med skriftformer som er etymologisk riktige, samsvarer med nedarvet uttale, og som er i samsvar med moderne rettskrivning.
At en privatforening gir uttrykk for slike synspunkter er for så vidt helt greit, dette er en viktig del av vårt demokrati og ytringsfrihet. Det som derimot er både overraskende og bekymringsverdig, er at denne foreningen har funnet en alliert i Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Både Trond Vernegg (medlem av Akademiet og formann i Riksmålsforbundet) og Tor Guttu (visepreses i Akademiet) har gjennom en rekke leserinnlegg og svar på mine e-poster, bekreftet at de gir sin fulle støtte til foreningens synspunkter.
Både Vernegg og Gutu har sagt i klartekst at gamle gårdsnavn er privat eiendom, og at «eierne» av disse derfor må få gjøre akkurat som de vil. Enkelt og greit.
Her bør det presiseres at forskning på stedsnavn er en egen akademisk disiplin som har eksistert i godt over 150 år – og når det gjelder normering av gamle stedsnavn, har holdningen innenfor fagmiljøet hele tiden vært samlet og unison: Gamle stedsnavn er en viktig del av vår felles historiske og nasjonale kulturarv – og de må derfor gis en skriftform som ivaretar deres verdi som historiske kilder og (immaterielle) fornminner.
Undertegnede har, i tillegg til hovedfag i stedsnavnegransking, også hovedfag i arkeologi – og mellom disse to fagområdene kan en faktisk trekke en rekke paralleller: Fornminner som er eldre enn 1537 tilhører staten, selv om de er funnet på privat grunn, og slike fornminner skal forskes på, konserveres og forvaltes av kyndige fagfolk. Det er også disse som skal bestemme hvordan slike skal formidles i det offentlige rom.
De fleste gårdsnavn i Norge (dvs. navn på matrikkelgårder) er eldre enn 1537, og mange av disse er langt eldre enn Osebergskipet – for å sette det inn i et historisk perspektiv. De eldste gårdsnavnene går tilbake til folkevandringstid og romertid, og noen (på Jæren og Lista) kan kanskje gå helt tilbake til bronsealderen.
Når et samlet fagmiljø kommer med soleklare råd og vurderinger om hvordan gamle fornminner bør forvaltes og formidles, burde en forvente at dette ble tatt på alvor. At en privatforening har andre meninger om saken, får så være – men at medakademikere, utenfor fagmiljøet, føler seg kvalifiserte til å overprøve, underkjenne og direkte avvise våre konklusjoner, er både merkelig og deprimerende. (For ikke å si arrogant og trakasserende!)
Saken er ekstra ille siden den eneste begrunnelsen for avvisningen som blir gitt fra Akademiet er fullstendig uakademisk: Både Vernegg og Gutu har sagt i klartekst at gamle gårdsnavn er privat eiendom, og at «eierne» av disse derfor må få gjøre akkurat som de vil. Enkelt og greit.
Det vil si, både Navnebeskyttelsen Norge og Akademiet henviser også til «hevd og tradisjon», og de vil ha seg frabedt at Kartverket bytter ut hevdvunne og tradisjonsrike skriftformer med «nye». Men også denne argumentasjonen bygger på et feilaktig og mangelfullt grunnlag:
I 1878 ble det, på oppdrag fra Stortinget, oppnevnt en kommisjon for å revidere skrivemåten av gårdsnavnene i landets matrikkel. (De viktigste medlemmene av denne var Oluf Rygh, Sophus Bugge og Johan Fritzner). Som grunnlag for arbeidet ble samtlige gamle skriftformer fra perioden 1200–1723 samlet inn, og en forsøkte å finne frem til de beste informantene for den gamle, ekte og nedarvede bygdeuttalen for hvert enkelt gårdsnavn. Som et resultat av dette arbeidet ble de nye skriftformene innført i matrikkelen av 1886 – og storverket «Norske Gaardnavne», med tolkninger og forklaringer av alle landets gårdsnavn, ble deretter utgitt som fylkesbind i perioden 1897–1919.
De formene som Navnebeskyttelsen Norge og Akademiet mener er «trakasserende» og et resultat av Kartverkets «utøylede arroganse» (som for eksempel Hol for «Hoel» og Kvem for «Hveem») har altså vært i offentlig bruk i matrikler og på kart helt siden 1886. Eller enda tidligere, mange gårdsnavn fikk faktisk norske former allerede ved revisjonen av matrikkelen av 1838.
For øvrig virker det ikke akkurat som om Akademiet har noen prinsipielle motforestillinger mot å oppdatere og endre tradisjonsrike og hevdvunne egennavn, for i 2013 ble nemlig det tradisjonsrike egennavnet «Det Norske Akademi for SPROG og Litteratur» plutselig endret til «Det Norske Akademi for SPRÅK og Litteratur».
Akademiet mente åpenbart at den utdaterte danske skriftformen «sprog» ikke lenger fungerte så bra, og det er en avgjørelse som jeg er fullstendig enig i. Men i så fall burde kanskje Akademiet også vise den samme holdningen til for lengst utdaterte danske skriftformer på norske gårdsnavn?
Frode Korslund er Cand. philol. innen navnegransking og arkeologi.