Annonse
10:02 - 18. august 2015

Morozov: Plattformparasitter

Det eneste som er nytt i plattformkapitalismen, er hvem som sitter igjen med pengene, skriver Evgeny Morozov.

Annonse

Evgeny Morozov

Forfatter, vitenskapshistoriker og teknologikritiker.

Har skrevet bøkene The Net Delusion: The Dark Side of Internet Freedom og To Save Everything, Click Here: The Folly of Technological Solutionism.

Født i 1984 i Soligorsk, Hviterussland.

Det går knapt en dag uten at et eller annet teknologiselskap uttaler at det ønsker å omskape seg til en plattform. Da Sør-Korea på forsommeren forbød Uber lovet selskapet å la lokale taxisjåfører bruke plattformen deres – sammen med formidlingstjenestene deres.

Facebook gjorde et lignende triks i mai. Etter å ha støtt på problemer med sitt kvasi-humanitære fremstøt for å levere gratis nettilgang gjennom prosjektet Internet.org, lovet også de å gjøre det om til en plattform. Nå skulle Internet.org-brukere, de fleste av dem i utviklingsland, også få nyte godt av fri tilgang til andre apper enn dem Facebook har utviklet.

Noen toneangivende kritikere snakker til og med om «plattformkapitalisme» - en mer omfattende forvandling av hvordan varer og tjenester blir produsert, delt og distribuert. I stedet for den gammeldagse konvensjonelle modellen, der enkeltselskaper konkurrerer om kunder, ser vi fremveksten av en ny, tilsynelatende flatere og mer deltakerorientert modell, hvor kundene forholder seg direkte til hverandre. Med en smarttelefon i lomma kan individer plutselig gjøre ting som før krevde et stort oppbud av institusjoner.

I kampen mellom rettferdighet og nyskapning er det alltid den siste som går av med seieren.

Vi ser denne forvandlingen i mange deler av økonomien: Taxiselskaper pleide å frakte passasjerer, men Uber formidler bare kontakt mellom sjåfører og passasjerer. Hoteller pleide å tilby overnatting; Airbnb formidler bare kontakt mellom verter og gjester. Og listen bare fortsetter. Selv Amazon formidler bare mellom selgere og kjøpere av brukte bøker.

Forskjellen fra den gamle modellen er lett å få øye på. For det første er disse selskapene svært høyt priset, men har mistenkelig lette balanseregnskap. Uber behøver ikke ansette sjåfører, og Airbnb trenger ikke eie bygninger. For det andre: I stedet for å følge detaljerte og ufravikelige regler som fastslår kunderettigheter og tjenestetilbydernes plikter – en grunnpilar i moderne statlig markedsstyring – baserer plattformoperatørene seg på markedsaktørenes distribuerte kunnskap, og håper at markedet til syvende og sist vil straffe dem som ikke oppfører seg.

I frimarkedsparadiset til tenkere som Friedrich Hayek – delingsøkonomiens virkelige skytshelgen – vil omdømmet ditt også gjenspeile hva andre markedsaktører vet om deg. Så hvis du er en plagsom kunde eller uhøflig sjåfør, vil alle andre raskt oppdage det, og dermed gjøre det unødvendig med konkrete lover for å regulere atferden din. Fordelen er i følge Hayek at så snart normene våre endrer seg – det som var uhøflig for femti år siden anses kanskje som helt akseptabelt i dag – vil omdømmet vårt gjenspeile disse endringene umiddelbart. Lovene vil på den annen side ikke forandre seg like raskt.

Men i virkeligheten glimrer dette flytende og dynamiske omdømmestyrte markedet med sitt fravær. En nylig rettssak i USA understreker dette fraværet. Det viser seg at Uber-sjåfører ofte diskriminerer funksjonshemmede ved å nekte å legge rullestolene deres i bagasjerommet i bilen.  Man skulle tro at diskrimineringslovene som gjelder taxier også gjelder Uber, men selskapet hevder at det ikke er noe taxiselskap – det er et teknologiselskap, en plattform. Her er det åpenbart ingen enkle kontrollmekanismer til hjelp for de funksjonshemmede. Det er dette vi har forbrukerlovgivning til.

Mens Uber bruker plattformstatusen for å beskytte seg mot rettsaker, bruker Facebook den som en PR-gimmick. Nylig har de hevdet at «Internet.org» er en «åpen plattform». I virkeligheten er den alt annet enn åpen. Det er fremdeles Facebook som bestemmer hvilke apper som aksepteres og hvilke betingelser de må oppfylle (ingen video- eller filoverføring, eller bilder med høy oppløsning).

I en kultur som er forgapt i nyskapning – og vår kultur er definitivt det – gir Facebooks omfavnelse av plattformretorikken mening. Kritikerne kan ha rett i at Internet.org ikke oppfyller idealene om nettnøytralitet, men i det lange løp vil Facebook gjerne ha oss til å tro at det egentlig ikke spiller noen rolle. En plattform er, i hvert fall i teorien, et sted hvor uplanlagt og uforutsigbar nyskapning foregår – og hva mer kan vi ønske oss? I kampen mellom rettferdighet og nyskapning er det alltid den siste som går av med seieren.

Men Ubers tilbud til sjåførene i Seoul reiser noen genuint interessante spørsmål. Hva er det Ubers plattform tilbyr, som tradisjonelle drosjer ikke kan få andre steder? Hovedsakelig tre ting: betalingsinfrastruktur for å gjøre handelen enklere, identitetsinfrastruktur for å sile bort uønskede passasjerer, og sensorinfrastruktur, innebygget i smarttelefonene våre, som gjør det mulig å spore hvor bilen og kunden befinner seg i sanntid. Denne listen har knapt noe som helst med transport å gjøre; det er den typen perifere aktiviteter som tradisjonelle taxiselskaper alltid har ignorert.

Men med overgangen til en kunnskapsbasert økonomi er disse preifere tjenestene i virkeligheten ikke perifere lenger – de utgjør kjernen av tjenestetilbudet. I dag står tjeneste- eller innholdstilbyderne i fare for å bli tatt som gissel av plattformoperatøren, som ved å samordne disse perifere tjenestene, og ved å strømlinjeforme opplevelsen av å benytte seg av dem, plutselig beveger seg fra periferi til sentrum.

Det finnes en god grunn til at så mange plattformer befinner seg i Silicon Valley: De viktigste perifere ressursene er i dag ting som informasjon, algoritmer og datakraft. Dette forklarer hvorfor så mange ledende utgivere er villige til å samarbeide med Facebook for å få sakene sine utgitt gjennom en ny tjeneste kalt Instant Articles. De fleste av dem har hverken kunnskapen eller infrastrukturen til å være like behendige, oppfinnsomme og dyktige som Facebook til å presentere de rette artiklene for de rette menneskene til rett tid – og det raskere enn alle andre plattformer.

Få bransjer vil unngå å bli påvirket av plattformfeberen. Men den uuttalte sannheten er at de fleste av dagens store plattformer er monopoler som rir på nettverkseffektene av å drive en tjeneste som blir mer verdifull jo flere mennesker det er som slutter seg til den. Dette forklarer hvordan de kan mønstre så mye makt; se bare på Amazons konstante maktkamp med utgivere – det finnes ingen annen Amazon de kan gå til.

De fleste plattformer er bare parasitter på eksisterende sosiale og økonomiske relasjoner.

Risikoinvestorer som Peter Thiel vil gjerne overbevise oss om at monopolstatusen er en fordel, ikke en ulempe. Hvis disse selskapene ikke hadde vært monopolister, ville de ikke hatt så mye penger å bruke på nyskaping. Dette berører imidlertid ikke spørsmålet om hvor mye makt vi bør overlate til disse selskapene. En publiseringsbransje styrt av Amazon og Facebook vil kanskje skape en mengde nyvinninger – men finnes det noen garanti for at den faktisk ville frembringe noen viktige artikler eller bøker?

En sikker måte å stagge plattformene på er å hindre dem i å annektere alle de tilleggende perifere tjenestene. En god begynnelse ville være å sikre oss at vi kan flytte omdømmet vårt – sammen med brukerhistorikk og kart over våre sosiale forbindelser – mellom forskjellige plattformer. Å behandle andre, mer tekniske deler av det fremvoksende plattformlandskapet – fra tjenester som kan bekrefte identiteten vår til nye betalingssystemer og posisjonssensorer – som ekte infrastruktur (og dermed sikre at alle kan bruke dem på samme, ikke-diskriminerende betingelser) er også noe vi sårt trenger.

De fleste plattformer er bare parasitter på eksisterende sosiale og økonomiske relasjoner. De produserer ingenting selv – de bare omorganiserer det andre har utviklet. Men med de enorme og hovedsakelig skattefrie inntektene disse selskapene har, er ordet «plattformkapitalisme», på tross av den eksalterte ordbruken, ikke så forskjellig fra sin forgjenger. Det eneste som har endret seg er hvem som sitter igjen med pengene.
 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer