I Morgenbladet 7. august skriver jurist Gert Fredrik Malt at saken om en mor som ble tiltalt for uaktsomt drap som følge av at hennes barn druknet i badekaret hjemme, godt kan høre hjemme i retten. Malt trekker frem at strafferetten skal virke allmennpreventivt, den skal avskrekke oss fra å bryte loven. Dermed er det viktig for samfunnet å sende et signal om at den aktuelle uoppmerksomheten ikke kan aksepteres; samfunnet har et særlig ansvar for å signalisere at omsorgsplikten foreldre har overfor barn, ivaretas på en skikkelig måte.
Som jurist er dette argumentasjon man lett kjenner igjen. Det er også en type argumentasjon som etter min mening avslører juristenes kanskje største svakhet. Jurister er gode til å tolke lover og rettsavgjørelser, men forholder seg ofte ganske avmålt til andre vitenskaper og nøyer seg med antagelser og synsing om virkeligheten og årsaksforhold.
Det hadde vært interessant å se en jurist bruke kriminologien til å belegge en påstand om at straff i dette tilfellet vil virke preventivt. Det er fristende å «juristsynse» og hevde at risikoen for å miste et barn trolig fullstendig vil overskygge risikoen for en eventuell straff. Selv har jeg i hvert fall lest nok kriminologi til å vite at jurister ofte overvurderer straffens preventive virkninger.
Jurister bør ikke bare legge seg flate for påstander om hva som er nødvendig av preventive grunner.
Det er ingen faglig eller politisk uenighet om at norsk strafferett grunnleggende bygger på prevensjonstanken. Straff skal avskrekke både allmennheten («allmennprevensjon») og den dømte lovbryteren («individualprevensjon») fra å begå nye forbrytelser. Da bør det stilles strengere krav til bevisstheten hos jurister i politiet, påtalemyndigheten for øvrig og domstolene knyttet til argumentet om straffens preventive effekt.
Jurister bør ikke bare legge seg flate for påstander om hva som er nødvendig av preventive grunner. Domstolene bør kreve belegg for påstander om at streng straff er påkrevd for prevensjonens del (ettersom vi i motsatt fall risikerer mer kriminalitet som følge av at det kan være vanskeligere å rehabilitere straffedømte etter lengre fengselsstraffer).
Påtalemyndigheten bør være seg mer bevisst hvilke saker som prioriteres. Det er nemlig slik at politiet og domstolene ikke har ubegrensede ressurser; noen saker må prioriteres fremfor andre. Selv tar jeg meg i å undre hvilke vurderinger som ligger bak når denne dypt plagede morens uaktsomhet prioriteres, trolig uten annet enn negative effekter for samfunnet, mens over 200 voldtektssaker ligger på vent.
Hans Fredrik Marthinussen er professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen.