Debatt

Er det en god idé å kritisere uten å ha lest?

Jeg vil først takke Morgenbladets huskritiker Bernhard Ellefsen for visitten han avlegger mitt kritikerprosjekt i forrige ukes kommentar med overskriften «Er det en god idé å invitere forfatteren inn i sin egen anmeldelse?». Også kritikeren skal tåle kritikk fra andre kritikere. Forsøket på en faglig diskusjon strander imidlertid når skribenten ikke har gjort skikkelig research.

For det første omtaler han sjangeren som «en serie podcaster» hvor kritiker og forfatter skal møtes til en slags live-duell om boka. Dette kan ifølge anmelderen ikke ende med annet en «sosial og intellektuell grunnstøting» hvor forfatteren ikke har sjanse til å komme med annet enn «små innvendinger i møte»? Dette er feil, og vitner om mangelfull research.

La meg dermed presisere for Ellefsen at det i første rekke er snakk om en serie tekstlige intervjuer og ikke en form for underholdende stand up-kritikk, slik han påstår. I det intervjuet som nå faktisk foreligger, og som Ellefsen ikke har lest, har det vært flere runder med skriftlige svar etter et intervju – nettopp for at forfatteren skal få muligheten til refleksjon, analyse og kritiske innvendinger.

Vår tanke er at det kan oppstå noe interessant ved å åpne opp for forfatterens refleksjoner over egen tekst basert på kritiske spørsmål – og i neste omgang å synliggjøre disse refleksjonene for leseren. Hvorfor skal ikke kritikeren våge å utfordre seg selv og skjerpe argumentene sine i møte med forfatteren?

Selv den mest suverene smaksdommer har godt av innvendinger og korrigeringer.

Bernhard Ellefsen hegner om sin egen måte å skrive anmeldelser på som den eneste saliggjørende, som om det ikke i dag allerede finnes et vidt spekter fra Morgenbladet og Klassekampen på den ene siden til dagsaviser som når et bredere publikum på den andre. Argumentet om at dette har vi gjort i tusensvis av år, så la oss endelig ikke tre ut av den klassiske formen, vitner om en ukledelig konservativ holdning.

Jovisst er dette å tenke ut av boksen, og en sjangerbastard. Men hvordan kan kritikeren på forhånd vite at ingenting kommer ut av dette eksperimentet? At forfatteren ikke vil ha noe interessant å si om eget verk? Verken kritikeren eller forfatteren besitter en «fasit» om hva det omtalte verket kan være eller oppnå, men gjennom den kritiske dialogen der tanker brynes mot hverandre kan man åpne for leserens egen refleksjon. Jeg hadde gjerne sett en tekst der en forfatter som Vigdis Hjorth eller Dag Solstad kunne parkert Ellefsens resonnement. Jeg tror det hadde vært en kritisk dialog verdt å lese. Selv den mest suverene smaksdommer har godt av innvendinger og korrigeringer.

Vi krever at skjønnlitteraturen finner nye former, er eksperimentell og utvikler seg videre. Hvorfor er det da så truende for Ellefsen at også kritikeren kan forsøke noe nytt?  Hvorfor kan ikke også kritikken følge kjetterske prinsipper, være uortodoks og utprøvende? Kan hende vil denne bastardsjangeren også tilføre noe nytt i floraen av kritikk, et nytt og uvant blikk på teksten og på tilværelsen.

Silje M. Stavrum Norevik er hovedanmelder for skjønnlitteratur, Bergens Tidende.

Mer fra Debatt