Annonse
00:52 - 07. august 2015

Engelsk og nordisk – for siste gang

Annonse

Jan Terje Faarlund lever tydeligvis fortsatt i den troen at de som kritiserer hans og Joseph Emonds’ hypotese om at engelsk stammer fra norrønt, ikke har skjønt noe. Jeg vet ikke om dette er en slags fornektelsesstrategi, for problemet (for dem) er at vi faktisk har skjønt hva de sier.

Da jeg valgte eksempler i mitt forrige innlegg, tok jeg eksempler Faarlund selv nevnte i intervjuet i Morgenbladet 26. juni, for at lesere som har fulgt dette skulle ha en sjanse til å henge med. Jeg vet selvsagt at Faarlund måtte forenkle det i intervjuet, og det måtte jeg også gjøre. Det er ikke mulig å gå inn på alle lingvistikk-tekniske detaljer i korte avisinnlegg, men jeg inviterer dem som måtte være interessert, til å lese en grundig artikkel jeg og en engelsk kollega har skrevet om dette, som blir publisert i Nordic Journal of Linguistics nå i høst.

Jeg skal derfor her bare skrive litt mer om et par av trekkene for å gi eksempel på hvorfor argumentasjonen til Emonds og Faarlund ikke holder. La oss ta splittet infinitiv, som i å aldri gi seg. Det finnes ikke i gammelengelsk, og Emonds og Faarlund oppgir to – 2 – eksempler fra norrønt, hvorav i hvert fall det ene er tvilsomt. Splittet infinitiv kommer ikke inn i norsk før rundt midten 1700-tallet, og da i begrenset grad. Dagens dansk har det ikke, og svensk har det i enda større grad enn norsk. Her har vi altså allerede et kronologi- og geografiproblem. Tidlig middelengelsk har noen eksempler på splittet infinitiv, og da gjerne med pronomen mellom, som i å ham møte, noe som ikke er mulig i dag. Etter hvert kunne andre elementer også komme mellom infinitivmarkøren og verbet, og en forfatter på 1400-tallet hadde en spesiell forkjærlighet for denne konstruksjonen. Men det er ikke før på 1700-tallet at splittet infinitiv får fotfeste i engelsk. Det er altså plent umulig at dette trekket i engelsk og norsk kommer av at engelsk døde ut og ble norrønt, også ut fra den teoretiske modellen Emonds og Faarlund setter opp i boken. Likhetene i dagens norsk og engelsk må ha andre årsaker. Uansett går det ikke an å peke på likheter i dagens språk og konkludere at det ene språket stammer fra et tidligere stadium av det andre historisk.

Når det gjelder ordstillingen med subjektet foran verbet, som i Yesterday I visited a friend, så har den eksistert kontinuerlig i engelsk til alle tider, sammen med strukturer med subjektet etter verbet, som i Yesterday visited I a friend. Det var altså språklig variasjon. Emonds og Faarlund viser til en studie fra 2000, som viser at i en – 1 – nordlig middelengelsk tekst, fra ca. 1425, er det en større grad av inversjon enn i sørligere tekster, slik at de der typisk ville ha ordstillingen Yesterday visited I a friend. Forskerne bak denne studien foreslår at det kan ha vært dialektforskjeller, og at den nordlige engelske dialekten var påvirket av skandinavisk. Emonds og Faarlund bruker denne ene teksten til å hevde at det var en «unbroken continuity» (side 109) mellom norrønt og middelengelsk. Men for det første gjengir de ikke studien riktig, og for det andre overser de glatt alle andre middelengelske tekster, hvor mønsteret er annerledes. Det Emonds og Faarlund påstår, er altså at et trekk som det kan påvises alltid har eksistert i engelsk, forsvant i den middelengelske perioden fordi engelsk ble norrønt, og så kom dette trekket inn igjen i engelsk på uforklarlig vis på et uspesifisert senere tidspunkt. Man blir oppgitt.

Emonds og Faarlund støtter seg i dette på Ans van Kemenades doktoravhandling fra 1987 (side 110). Men heller ikke Kemenade gjengir de riktig. Dessuten har svært mye forskning blitt gjort siden 1987, inkludert av Kemenade selv, som viser at det hun sier i avhandlingen ikke stemmer helt. Særlig etter at de store elektroniske databasene ble laget på 2000-tallet, har det vært mulig å få en mye bedre oversikt over gammel- og middelengelsk syntaks, og det teoretiske rammeverket har utviklet seg. Jeg minner om at Kemenade er en av dem som stiller seg meget kritisk til Emonds’ og Faarlunds hypotese, til tross for at hun altså er mye sitert i boken deres.

Mer om disse og de andre trekkene som har vært nevnt i debatten – som objekt-verb og preposisjonsstranding – samt mange andre ting, skriver vi om i den kommende artikkelen i Nordic Journal of Linguistics. Der vil Faarlund se at jeg ikke bruker deres (ytterst få) reservasjoner som mine egne motargumenter …

Professor Jan Terje Faarlund har en lang og produktiv forskerkarriere bak seg, og for sitt virke fortjener han stor respekt. Men i denne saken tar han og Emonds ettertrykkelig feil.

 

Kristin Bech
Førsteamanuensis i engelsk språkvitenskap

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Problemet er at forfatteren Knausgård bruker én av disse karakterene til å mistenkeliggjøre et gjenkjennelig menneske.»