Professor Jan Terje Faarlunds gjentatte karakteristikker av meg som usaklig, useriøs, og nå også faglig utrygg, bidrar ikke til å styrke hans og Joseph Embley Emonds' hypotese og bør ikke oppta mer plass i diskusjonen. Han etterlyser dessuten konkrete motargumenter. Jeg skal nevne noen eksempler her, men den detaljerte faglige diskusjonen må foregå i andre kanaler.
Vi kan begynne med ordstilling. Faarlund sier at nyere engelsk har utviklet konstruksjoner som ikke finnes i noe annet germansk språk, for eksempel manglende inversjon av subjekt og verb, som i Yesterday I visited a friend, som på norsk vil være I går besøkte jeg en venn. Men dette trekket har eksistert i engelsk fra de tidligste gammelengelske tekstene, gjennom hele den middelengelske perioden, og frem til i dag, hvor det er blitt dominerende. Slik er det et motargument mot at engelsk stammer syntaktisk fra norrønt, fordi norrønt aldri hadde denne konstruksjonen.
Faarlund sier at objektet må komme foran verbet i gammelengelsk, som på tysk i en setning som Er hat das Buch gelesen. Nei, det må det ikke. Gammelengelsk, i motsetning til tysk, hadde stor variasjon her, og objektet kunne godt komme etter verbet i denne type setninger, som i dagens engelsk. I moderne engelsk kan man si the man that I talked to, med en «strandet» preposisjon i slutten av setningen. Preposisjonsstranding er vanlig i gammelengelsk også, selv om konstruksjonen er friere nå.
Splittet infinitiv, som i å aldri gi seg, kom inn både i engelsk og skandinavisk på et sent tidspunkt, lenge etter vikingtiden – og dansk har den dag i dag ikke splittet infinitiv. Likevel lister Emonds og Faarlund det som et trekk som viser at engelsk er norrønt. Alt dette kan påvises, det kan ikke bortforklares med noen allmenn teori, og det har blitt påpekt for dem gjentatte ganger, så det er ikke riktig at kritikken hittil ikke har vært konkret. Det går altså en klar syntaktisk linje fra gammelengelsk til moderne engelsk, selv om engelsk syntaks gjennom tiden har endret seg.
Faarlund sier i intervjuet i Morgenbladet 26. juni at de har analysert et stort tekstkorpus, men det er ingen spor å se av en slik korpusanalyse i boken deres, hverken for engelsk eller norrønt. Han snakker stadig om 20 syntaktiske trekk. For det første er det problematisk bare å telle trekk på denne måten. Dessuten er mange (syv) av dem det de kaller «shared innovations», altså at skandinavisk og engelsk har utviklet lignende trekk på et senere tidspunkt, og disse kan uansett ikke brukes som argument for engelsk som norrønt, noe forfatterne også selv vedgår. Av de resterende trekkene kan de fleste altså påvises å være i bruk i gammelengelsk. Noen syntaktiske trekk kan være et resultat av språkkontakt, eller de er blitt forsterket gjennom kontakt, men det gjenstår å studere dette nærmere, for Emonds og Faarlund er svært lite presise i omtalen av når disse strukturene kom inn i norrønt, og hvor hyppige de var. Det betyr uansett ikke at engelsk døde ut.
Strukturelle mønstre kan overføres fra et språk til et annet i kontaktsituasjoner – dette er for eksempel observerbart i dagens nordsamisk, som for tiden gjennomgår syntaktiske endringer under påvirkning av skandinavisk. Det blir ikke et germansk språk av den grunn. I boken sier Emonds og Faarlund at «almost universally, even when massive lexical borrowing is under way, native speakers maintain their grammars» (side 60). Dette er premisset for metoden deres, men det stemmer ikke, og de refererer heller ikke til forskning på språkkontakt.
Så selv om all empiri skulle være riktig, noe den altså langt fra er, ville hypotesen støte på store problemer på grunn av metoden. Emonds og Faarlund har som nevnt heller ikke gjort rede for hvordan lydkorrespondanser skal innpasses i teorien.
Forsøk på falsifisering av en hypotese er det samme som testing av den, og det er ikke noe som bare skal overlates til andre, som Faarlund antyder. Men i dette tilfellet får vel vi andre gjøre det for dem, da.
Kristin Bech,
Førsteamanuensis i engelsk språkvitenskap