Annonse
09:46 - 11. juli 2014

Mennene vi forakter

FØLELSESLIV Det er ekstra viktig at terapeuter også har omsorg for den utro, den kyniske og nådeløse, den kalde mannen.

Annonse

Jeg jobbet med rusavhengige i over 15 år. Alkohol. Heroin. Lim. Piller. Dette var en poliklinikk for ungdom og unge voksne som kom rett fra gaten, og jeg møtte sjelden en helt edru klient. Vi hadde stor toleranse for beruselse i det systemet. Jeg husker særlig en episode med en mann i slutten av tyveårene, han var diger, ganske ruset. Vi var to litt bleknebbede terapeuter som tok imot inne på kontoret. Han kom rett fra sosialkontoret, hadde blitt «nekta», han luktet «dønk» og han var sint. «Kjærringa sa jeg ikke tålte å møte motstand», skrek han. «Jeg har ikke gjort annet enn å tåle motstand hele faens livet! Jeg lurer på hvordan hu hadde reagert på å se skinkesteika og juletreet fare ut av vinduet hver forbanna julaften når fattern kom hjem for å slå og knuse!»

Etter to kopper te med åtte skjeer sukker i hver og et halvt dusin Prince uten filter roet han seg ned og vi kunne komme til saken, en søknad om innleggelse på en rusinstitusjon. Vi visste at han hadde vokst opp i flere fosterhjem og på ungdomsinstitusjoner, at han aldri hadde hatt noe fast punkt. Rusing fra 11-årsalderen. En barndom med fedrefyll og juling. Motstand fra ende til annen.

 

Vanskelig å like. Det kunne være vanskelig å like disse mennene, de hadde harde skall. De hadde trent på å beskytte seg mot alt og alle fra de var små, de virket kyniske og nådeløse, kalde. Det var vanskelig å komme på innsiden av dem. Som damemenneske kunne det være ekstra vrient. Det var ingen felles referansepunkter, ingenting i dem som lignet på meg. Ingenting i meg de kunne kjenne seg igjen i. Det gikk bedre med dem og noen av de mannlige terapeutene. Jeg så at kontakten der var mer direkte, varmere. De hadde noe til felles, midt i alt det ulike.

 

Utroskap
Det mest fremtredende funnet i undersøkelsen «Utroskap og psykisk helse: En undersøkelse av par som går i terapi» var den høye andelen som rapporterte psykiske problemer, spesielt blant den bedratte parten. I analyser av parene viste kvinnene høyere symptomutslag enn mennene, både blant de som var bedratt og de som var utro. I en studie rapporterte kvinnene mer av enkelte negative emosjonelle reaksjoner enn mennene, mens mennene rapporterte mer av positive emosjonelle reaksjoner enn kvinnene (Shackelford, LeBlanc & Drass, 2000). Motsatt kan det tenkes at mennene som er utro, har færre psykiske symptomer fordi deres utroskap i mindre grad har sammenheng med hvordan de har det i ekteskapet. Kilde: «Utroskap og psykisk helse: En undersøkelse av par som går i terapi.» Frode Thuen

 

Terapeuten så verden gjennom en manns øyne, levde i en manns kropp, hadde selv vært gutt, sett på verden som gutt, blitt behandlet av omgivelsene som gutt. Jeg gjorde en bedre jobb med noen av jentene. Jeg så dem bedre. Skjønte mer umiddelbart hva de strevde med. De levde liv som var fullstendig forskjellig fra mitt, men de levde det som jenter, kvinner. De identifiserte seg med meg. La sårbarheten sin på bordet og drakk te med masse sukker, røykte en tipakning Prince og gråt over alle nederlag og prøvelser.

 

«Utkjefta». Jeg måtte ut av den verdenen. Jeg følte meg etter hvert smittet av deres ulykke, håpløshetsfølelse og tallrike tilbakefall. Jeg skjønte at skulle jeg bli i det, måtte jeg gå helt inn. Jobbe med edru klienter på institusjon, i kollektiver, se dem vokse og mestre. De trengte mer enn te og terapi på et kontor en gang i uken, de trengte solid tilhørighet, edru venner, ny familie og ekte kjærlighet. Jeg visste at jeg ikke kunne by på det resten av mitt terapeutliv. Jeg forlot dem. Men jeg står i evig gjeld til dem, for de lærte meg noe uvurderlig. De lærte meg at elsker du ikke dem du skal hjelpe, så kan du ikke hjelpe dem ordentlig. Du må bli en venn, og du må føle virkelig ømhet, og når du gjør det, kan til og med et damemenneske fra en annen planet få et glimt inn i en rasende mannlig rusmisbrukers sjel. Han vil åpne døren på gløtt fordi han skjønner at du ikke jukser, men at du virkelig vil ham vel og ser hans lidelse.

Dette tok jeg med meg, og det er blitt mitt kompass. Jeg arbeider med par etter det kompasset. Når jeg tar meg i å stønne innvendig over menn som trekker seg unna hver gang kona gråter, kjefter eller ber om støtte på andre paradoksale måter, vet jeg at mitt indre stønn skyldes for dårlig empati fra min side, jeg må gå nærmere for å skjønne hva som driver ham, for å forstå at han ikke er en mann som ikke gidder (som hun ofte tror), men at han er en mann som er utslitt, redd for å skuffe, for å komme til kort, for å bli straffet, for å gi støtten på feil måte, for å bli såret. Han er hva en kone kalte «utkjefta», og da er det naturlig å unnvike. Tilbaketrekning har alltid en emosjonell historie, og den historien må jeg inn i, skal jeg kunne hjelpe. Skal jeg komme forbi kjønn, er det ekstra viktig, for jeg får ingenting gratis når jeg skal forstå en mann.

Kvinners undertekst kan jeg lettere lytte meg inn i, forstå at kritikken og anklagene deres egentlig er protest, at raseriet deres egentlig er frykt. Og at når de omsider trekker seg unna (til mannens lettelse), handler det ofte om resignasjon, at de er på vei ut, at forholdet står på stupet. Tårene står som en vegg i kvinners øyne når de føler seg avvist av den de er glad i. Jeg kan kjenne hvordan tårene har stått som en vegg i mine egne øyne, mange ganger gjennom livet. Det skaper et bånd mellom meg og kvinnene, jeg må ikke slite for å se dem, og de kjenner at jeg ser deres lidelse, at jeg bryr meg om dem.

Mennenes avmakt, deres sorg og fortvilelse, kommer til uttrykk på andre måter. Mange blir gjørere. De snekrer. Sykler. Trener. Mange lukker seg. Blir tause. Forlater kampsonen og håper at krigen er over når de kommer hjem, noe den sjelden er. Jeg ville aldri reagert med tilbaketrekning dersom mitt eget forhold sto på spill, det er en absurd handling i mine øyne – men for mange menn er det en logisk, nødvendig og normal reaksjon. Det roer nervene, klarner hodet, og kan også beskytte forholdet – det kan hindre ham i å slå, skrike og bli farlig. Jeg må bli glad i menn for å forstå denne skjulte innsiden, hvordan de kan handle slik, tilsynelatende mot alle odds. Og «utkjefta» menn må kjenne at jeg er genuint glad i dem før de tar sjansen på å slippe meg inn.

 

Endimensjonal pappfigur. En venn av meg hadde lest Trude Marsteins roman Hjem til meg, men han var frustrert. Han hadde likt boken, men et sted underveis i lesingen glapp hovedpersonen Ove for ham, han greide ikke å tro på karakteren. Jeg skjønte hva han mente. Jeg fikk heller ikke tak i hovedpersonens stemme i denne boken, selv om Ove var godt beskrevet. Hvorfor skjer dette, tenkte jeg. Hvorfor hører jeg ikke Ove, hvorfor tror jeg ikke på hans sterke følelser, hans lidelse, kvaler og indre kamper hele veien gjennom livsløpet? Historien om Ove er slik, i korte trekk: Ove, som er lege og allmennpraktiker, er en kronisk utro mann. Han er utro mot den trofaste, flotte konen Wenche, han snubler ut av livet med henne og døtrene som han elsker og flytter inn hos den infantile og livsudugelige men uimotståelig sexy skuespillerinnen Marion, får barn med Marion, bedrar Marion med den unge og friske alenemoren Silje og når han endelig har slitt seg ut på Marion, sier Silje takk for seg og han ender opp med den blodfattige nerden Charlotte, en grå mus, en tynn reserve fra internettet, til pass for ham.

Han er hva en kone kalte «utkjefta», og da er det naturlig å unnvike.

Innimellom disse hovedkvinneskikkelsene, har forfatteren stukket flere andre utroskapspartnere inn i buketten, som for å vise oss at Ove tar for seg av alt som byr seg. I bokens siste passasje faller han sammen og føler seg knust over alt han har mistet. Han synes til siste slutt usannsynlig synd på seg selv, mens jeg, fylt av en ubehagelig halvforakt, tenker: Du har ikke mistet noe som helst, du Ove, du har tvert imot tatt og fått uendelig mye, og du kastet alt bort. Men hvorfor, tenker jeg, får jeg ikke sympati med denne stakkars fyren, hvorfor blir han ikke et menneske for meg? Er det fordi jeg ikke greier å se en mann av kjøtt og blod her, fordi jeg forstyrres av en damestemme hele veien? Eller skyves jeg rett og slett vekk fordi forfatteren ikke beskriver Ove med varme, slik at han dermed blir en endimensjonal pappfigur, en type mann som kvinner – og mange menn – forakter?

Jeg vet ikke. Jeg synes fortsatt det er en god bok som beskriver et fenomen som utroskap veldig godt, den makten et utro liv kan ta over folk, den knekkede viljen, opplevelsen av den tilnærmede tvangssituasjonen man kan befinne seg i, avhengigheten av begjæret, ambivalensen med hensyn til å skulle bli eller gå, skyldfølelsen, skammen, frykten for å gi slipp på en tilknytning til noe trygt. Min venn mente Ove var usannsynlig, «slik er ikke menn, jeg kjenner ikke noen slike menn», han opplevde Ove som retningsløs, en mann som ikke vil noe, som lider av et nesten fullstendig fravær av plan der «de seksuelle behovene trumfer alle andre hensyn».

 

Lidenskapelig rystelse. Ove virker tilsynelatende retningsløs, det er sant. Men det finnes nok slike menn, eller mennesker, som ser ut til å være uten feste. De er en gåte for alle andre som greier å «stå imot», som Oves bestevenn sier at man må. Men noen greier ikke det, og det er komplisert å fatte hvorfor når vi ikke får vite noe om Oves bakgrunn. Kun én setning gir en slags pekepenn: «…og mer skulle det ikke til, tenke på faren min som ville styre alt selv, så ble jeg motløs og tom.» For det er jo sånn, at blir man hindret og satt harde grenser for i stort og smått fra man er liten, kan det bli vanskelig å greie å si nei til seg selv, for man har aldri lært det. Og har man ikke fått hjelp til følelsesregulering som barn, vil man risikere å leve livet som en skjenende satellitt, man vil oppsøke den eller det som til enhver tid stimulerer den følelsen man lengter etter. Lidenskap, for eksempel. Å bli sett, å bli rystet, å bli gjort levende. Ove er kanskje et sånt menneske. Han kan ikke si nei til seg selv, og han blir hengende ved enhver kvinne som gir ham den lidenskapelige rystelsen som får ham til å føle at han lever, slik at livet hans får mening, i korte glimt. Når rystelsen opphører, forsvinner meningen, og han stimer videre. Det finnes mange berømte menn som har levd etter dette lystprinsippet, bejublet for sitt kvinnegalleri og sin erobringskunst. De er gjerne rockestjerner eller kunstnere eller store tenkere eller svært rike, og felles for dem er at de har muligheten til valg og omvalg, uavhengig av alder.

Slike berømte libertinere gjør jo verden morsommere for oss, men de lever så langt unna i sinn og skinn at de aldri truer oss, vi tar dem ikke på alvor. Når venninnens mann eller kameratens kone er utro, er det straks mindre fornøyelig.

 

Forakten. En av historiene i Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi handler om Thomas, en mann i begynnelsen av trettiårene. Han er ikke særlig dugelig. Han har sittet i fengsel, han er en mann som lett føler seg «kvælt», og da kan han slå. Dramaet kretser rundt et putekjøp til sønnen, et prosjekt som stiller Thomas på en alvorlig prøve. «Dun, fjær eller syntetisk?» spør butikkdamen. «Høy, lav eller medium?» «Og hvor gammel er sønnen din?» Han husker plutselig ikke, hjernen fungerer ikke, og han vet hvorfor, han har lært av psykologen i fengselet at det skyldes stress i frontallappen. Så smiler butikkdamen, men det er ikke et hyggelig smil, det er et angrepssmil, og vi hører Thomas’ indre stemme: «Men jeg er en annen nå, jeg går ikke på sånt, jeg lager ikke bråk, det er ikke sånn jeg er lenger. Så da snur jeg meg og går. Jeg velter ingenting, jeg kaster ingenting, jeg bare snur meg, jeg bare går.»

For å gjøre et menneske levende og til å forstå, så vel i terapi som i en roman, må både terapeuten og forfatteren være ydmyke overfor sitt objekt. Ingvild Rishøi får det til. Hun ER Thomas. Jeg hører ikke stemmen hennes når jeg leser, bare stemmen til Thomas. For å forstå og beskrive noen innenfra, ikke bare gi gode, utvendige beskrivelser, kreves det ømhet og virkelig medfølelse. Ikke avstand, for avstand inviterer til forakt, og forakt skaper mer avstand. Forakt, om den er aldri så svak, får oss til å føle oss bedre enn den andre, og når vi føler oss bedre enn en annen, glipper innlevelsen. Forakt er beslektet med avsky, og avsky er jo en grunnfølelse som har til hensikt å styre oss vekk fra noe, ta avstand fra noe vi opplever som farlig, feil eller klanderverdig. Forakt er den farligste følelsen i et parforhold, for den gjør partene immune overfor hverandres smerte. Den er den farligste følelsen for en terapeut, for den fostrer likegyldighet. Kan hende er forakt en like farlig følelse for en forfatter. Kan man ikke føle virkelig ømhet overfor det mennesket man beskriver, vil det kunne lage en barriere mellom karakteren og leseren.

 

Omsorg for den utro. Jeg vet ikke om det var dette som gikk galt her. At forfatterens forakt for menn som Ove hindret meg i virkelig å ta ham inn. Jeg har ingen dekning for å si det. Jeg må ta ansvaret på min kappe og bruke den muligheten Hjem til meg gir meg til nok en gang å granske min egen holdning til utro menn. Jeg har møtt mange av dem. De har alltid grunner som de knapt nok selv forstår, slik det også er for kvinner. Siden utroskap er så hatet og fryktet av det monogame samfunnet, er det ekstra viktig at terapeuter har omsorg for den utro og hans og hennes følelser, ikke bare omfavner og støtter den bedratte.

Det finnes en yttergrense for vår empatiske innlevelse, og den ligger i oss selv. Jeg kommer ikke unna at jeg må trekke veksler på egne følelser og erfaringer når jeg prøver å forstå en annen. Og at jo mindre bevisst jeg er på dette, jo mer vil det styre meg; jeg kan risikere en solid projeksjon av mitt eget over på dem jeg prøver å hjelpe. Å forstå kvinner kan gjøres for lettvint, «jeg skjønner hva du mener». Fellen er at vi tror felles kjønn sikrer genuin forståelse. Å forstå menn er mer krevende, jeg må slite mer for å lese dem, være mer disiplinert uvitende. Det kjennes bra, og denne undringen, nyoppdagelsen, må også omfatte kvinner.

Jeg er usikker på mye, det kommer jeg alltid til å være, men én ting er jeg sikker på, at dersom min egen kompassnål ikke styres av kjærlighet, kan jeg nok være flink, men jeg blir ikke god.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»