Annonse
00:24 - 20. juni 2014

Hva skal vi med humaniora-debatten?

Humanistiske fag kan ikke basere seg på forlagene, opplevelsesøkonomien og markedet.

I endring: Om humaniora er i krise, kan det være i ordets mest dynamiske forstand. Foto: Tom A. Kolstad/Aftenposten/NTB Scanpix
Annonse

ESSAY

Veien til helvete, som det heter, er brolagt med gode intensjoner. En av de mest uventede oppdagelsene i arbeidet med rapporten «Hva skal vi med humaniora?» – skrevet på initiativ av Fritt Ord og lansert i mars i år – var den unisone velviljen som omgir humanistiske fag og kunnskapsformer. Politikere, næringslivsfolk, kulturpersonligheter og akademikere er skjønt enige om at humaniora er viktig, som kulturell grunnmur, som kritisk motstand, som krydder i tilværelsen. Men det er vrient å være fundament, kritikk og krydder på samme tid, og noen ganger kan velvilje minne om likegyldighet. Når det stadig snakkes om humanioras krise, handler det ikke minst om en forventningskrise, der forestillingen om humaniora som allmendannende vade mecum truer med å overskygge andre og vel så presserende oppgaver.

I rapporten har vi beholdt distanse til krisebegrepet og påpekt hvordan kriseretorikken alltid har fulgt humaniora. Men vi påviser også en reell økonomisk og forskningspolitisk marginalisering, erkjent både av institusjonene selv og av Forskningsrådet. At kunnskapsministre og andre gjentar ord som «nødvendig», «nyttig», «ekspansiv» og «selvsagt», uten å forholde seg til krisens realiteter, bidrar knapt til å forandre tingenes tilstand.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse