10:31 - 14. november 2014

Gale vandrere

PSYKIATRI Diagnoser kommer. Diagnoser går. Lidelsen består. Hva er det vi ikke forstår, skriver Ole Jacob Madsen.

Foto: Bruno Ehrs/Getty Images

ESSAY

Økt forekomst av psykiatriske diagnoser blir til stadighet omtalt som «epidemier». Da den amerikanske diagnosemanualen DSM-5 ble lansert i fjor, advarte sågar nestorene Robert Spitzer og Allen Frances mot at nye retningslinjer ville gi «falske epidemier» av ADHD, bipolar lidelse hos barn og autisme.

Problemet med vendinger som ekte eller falske epidemier er at de begge gir inntrykk av at det rette nivået av lidelser i befolkningen er enkelt å fastslå. Numeriske fraser som «under»- eller «overdiagnostisering», underbygges gjerne av populistiske ned- eller oppvurderinger av fortidens holdninger, «før så vi ikke lidelsen» eller «da jeg vokste opp, kalte vi det bare for lopper i blodet». Hva angår motivet for plutselige økninger, har man uten en teori om mentale lidelsers sosiale dynamikk, lite annet å ty til enn lett konspiratoriske plot der drivkreftene som regel er den farmasøytiske industrien på søken etter nye markeder eller herskesyke menn og kvinner i hvite frakker tatt rett ut fra lukket avdeling i Gjøkeredet. Det teoretiske underskuddet er påtagelig.

Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»