13:11 - 27. november 2014

Å svikte i nødens stund

Det er et bra påfunn og en sabla god idé å la mannen desertere når faren truer, for hva skjer da? En hel masse.

Redder deg selv: Vil en ung, nordisk familiefar kun tenke på seg selv og forlate familien i en katastrofe-situasjon? Det skjer i alle fall i Ruben Östlunds film Turist. Foto: Arthaus
«Vi tror ikke på angeren. Og innrømmelsen kommer for sent.»

 

Ekteskap og skilsmisser
Inngåtte ekteskap 2013: 23410
Skilsmisser 2013: 9736
Separasjoner 2013: 10912
Kilde: SSB

 

ESSAY

Jeg har vært på kino og sett Turist, Ruben Östlunds mye omtalte skredfilm. Det var en fredag kveld, på Gimle, med et helgestemt og lett beruset publikum i salen. På forhånd hadde jeg lest begeistrede kritikker og fyldige intervjuer med regissøren. Begge deler hadde irritert meg. Ikke tematikken – mor og far og to barn på skiferie i alpene, solfylt lunsj på restaurantens uteterrasse, livsfarlige snømasser dundrer inn, mor griper ungene mens far griper mobil og skihansker, og stikker av med halen mellom bena – dette er absolutt et godt krisetema, for Gud seg forbarme, slikt noe gjør man da ikke, for å låne en replikk fra Ibsen.

Det er et bra påfunn og en sabla god ide å la mannen desertere når faren truer, for hva skjer da? En hel masse, skal det vise seg. Ifølge regissøren er filmen et påskudd til å «jävlas med kärnfamiljen», en familieform som han ikke har mye godt å si om. Det har vært god reklame for filmen når Östlund i intervjuer gjentatte ganger har proklamert at målet med Turist har vært å øke antallet skilsmisser, lage filmhistoriens mest spektakulære skredscene og minske turismen til Alpene.

I tillegg har han uttalt at han har ønsket å sette denne typen nordiske, selvfornøyde familier i en unntakstilstand samt å røske mannen ut av rollen som familiens beskytter. Ambisiøse mål, og ganske sikkert en blanding av spøk og alvor, men en regissør kan selvsagt si hva han vil om sin egen film og sine motiver, det er hans rett.

 

Jeg var skeptisk da jeg sank ned i Gimles behagelige kinostol ved siden av mannen min, men jeg ble overrasket. Filmen var smartere enn regissøren. Hans eget prosjekt om å riste i kjernefamilien og frigjøre mannen fra den klamme helterollen, rant ut i sanden, eller rettere sagt i snøen.

Filmen ga meg ingen slike assosiasjoner, men jeg kan være helt ute å kjøre, siden jeg for evig og alltid er tvunget til å lese par-dramaer med par-terapeut-briller, jeg kan ikke annet. Det jeg så, var det litt fremmedgjorte paret Ebba og Tomas, enestående godt fremstilt av svenske Johannes Bah Kuhnke og norske Lisa Loven Kongsli.

Tonen mellom dem er høflig, men litt avmålt og forbeholden. De ser ut som et par som emosjonelt har lite å gå på i utgangspunktet, forholdet har sannsynligvis vært preget av avstand og skuffelse, en slengbemerkning fra Ebba forteller oss at mannen har jobbet mye, forsømt familien, ferien er et forsøk på å bringe alle nærmere hverandre.

 

Så kommer skredet, som viser seg å være ufarlig, men med Tomas’ flukt fra terrassen er skaden gjort, og parforholdstraumet slår inn med full kraft. Tilliten er brutt, og Tomas’ handling utløser vantro, frykt og isolasjonsfølelse hos Ebba. Temaet er velkjent i parterapi, for det er mange kilder til parforholdstraumer – å ha vært utro med naboen, spilt bort familiens penger, eksesset med porno på nettet, for å nevne noen.

Hvis skaden ikke repareres, gjennom innrømmelser fra den som har trådt feil og tydelig aksept for hva dette har påført den sviktede, blir det en flekk som ikke går vekk. Det verste man kan gjøre, er imidlertid det Tomas gjør, han svikter i nødens stund. Han bryter parforholdets kontrakt og første bud: «Jeg er her for deg når du trenger meg.»

I tillegg benekter han at han stakk, han står hardnakket på at Ebba har misforstått: «Vi har ulike bilder av det som skjedde!» Den som er utro, som gambler bort familiens penger eller har et skjult sexliv på nettet, vil ofte si det samme når det avsløres: «Jeg gjorde ikke det! Du overdriver! Du tar feil! Hva er det i veien med deg som kan tro noe sånt om meg!?»

 

Når en slik svikt – jeg liker ikke ordet svik, for det smaker av noe villet, noe ondt, et forræderi – ledsages av løgner og bortforklaringer, vokser problemet og skammen. Det blir nesten umulig å innrømme hva man har gjort og vanskelig å få sympati når man til slutt medgir at slik var det. Så når Tomas endelig bryter sammen i krampegråt, uteblir Ebbas (og publikums) sympati.

Mange menn synes scenen er ubehagelig, sier regissør Östlund. Han har opplevd at folk har gått når Tomas ligger på gulvet og hulker, og tolker dette dit hen at vi ikke tåler at menn gråter, at hulkeanfall hos menn blir møtt med forakt hos kvinner og med sinne hos menn. Jeg tror imidlertid ikke at det er krampegråten som er problemet, men selvmedlidenheten. Vi tror ikke på angeren. Og innrømmelsen kommer for sent.

 

Jeg har bivånet den scenen mange ganger, i den virkelige verden, og erfart at når den som har sviktet endelig innrømmer sin brøde og tårene kommer, så sitter den sårede part med en kald mine og armene i kors og avviser bønnen om tilgivelse. Da jeg var en mer uerfaren terapeut, syntes jeg dette var vanskelig å se på og prøvde å oppmuntre den sårede part til å bøye av og ta imot angeren.

Det gjør jeg ikke lenger. Det blir ingen løsning dersom den som har sviktet ikke tar tingene i riktig rekkefølge, og det første og fremste er ikke at synderen skal roses for å vise sin skam. Det er den sårede partens opplevelse av hendelsen og dennes ledsagende fortvilelse, raseri og sorg som må anerkjennes først. Uten dette faller angeren til jorden som en sten. Det er som en naturlov, det sitter i ryggmargen, eller snarere i amygdala – varslingssentralen – og derfor kommer vi ikke utenom rekkefølgen her.

Den sårede part våger ikke å lukke opp døren før den som har sviktet tydelig viser at «jeg har forstått hva dette gjorde med deg, jeg skjønner at du har lidd, og det var min feil». Hvis en dyp og inderlig innrømmelse ikke kommer, vil den sårede part holdes tilbake av frykten for at det samme når som helst kan skje igjen. Rødlampen slutter rett og slett ikke å lyse.

Dette virker sikkert søkt og umoderne på mange lesere, men gudene skal vite at mine kolleger og jeg har vært med på å hjelpe mange ekstremt trendy, moderne, urbane, selvstendige og uavhengige 35-50-årige par gjennom skjærsilden ved at reparasjonsarbeidet gjennomføres i korrekt rekkefølge.

 

Jeg tror altså at Ruben Östlund tar feil når han sier at kvinner krever at menn skal være helter. Det er i filmverdenen, det. Kvinner trenger en de kan stole på i livet, som er der når det butter, og det gjør også menn. Alle trenger beskyttelse, det har ingenting med kjønn, alder eller legning å gjøre. Vi er sårbare, alle som én, og i nødens stund strekker vi oss etter vår nærmeste for å få hjelp og trøst.

Behovet for en slik trygg base er universelt, det er ikke uttrykk for et håpløst romantisk ideal eller en kulturelt påført tvangstrøye for moderne par, det er grunnleggende menneskelig. Hvis den andre svikter når vi føler oss utsatt og roper etter ham eller henne, knekker noe i oss.

 

Men la gå. Regissøren har gjort seg noen tanker, det er noe han vil vise oss, og det må kunne diskuteres, uavhengig av hvor «sanne» eller «usanne» hans synspunkter er. Hva om Tomas’ flukt ikke er et avvik, men et samtidsfenomen? Det er jo en mye skumlere idé enn om vi slår oss til ro med at Tomas er en litt feig fyr.

Hva er det i så fall som styrer en mann som opptrer som ham når faren truer familien? Kan det hende adferden hans utløses av en mer eller mindre bevisst prioritering – siden han jo har nedprioritert familien i forkant – enn for eksempel evolusjonært styrt panikk og overlevelsesdrift?

Kan det være at Tomas er representativ for en subjektivistisk dreining i vår kultur, bort fra familien og over til det store Meg? Hvis jeg oppfatter meg selv som verdens sentrum, hvis jeg betrakter familien min primært som en del av mitt vellykkethetsprosjekt, og dersom min egen selvrealisering er det absolutt primære – så vil jo det trumfe alt, også hensynet til partner og barn.

Å redde seg selv først blir naturlig i et slikt perspektiv, siden jeg er viktigere enn alt annet. Hvis denne tenkemåten har fått feste i oss, svekkes selvsagt familiesolidariteten. Empatien risikerer å bli instrumentell og ikke lenger en kilde til uselviske handlinger. Jeg kommer først, foran ektefelle, foran barn, og i hverdagsverdenen blir ekteskapet en forhandlingsarena for frihet for egne prosjekter.

Er det hit vi er på vei? Er det dette Ruben Östlund forsøker å åpne våre øyne for, på sitt lett sardoniske vis? I så fall er han inne på noe, for par slipper jo hverandre utfor stupet hele tiden. De forlater og blir forlatt, familier oppløses i ett sett og barna sendes på evig vandring med sekken, mellom to hjem.

De som forlater, gjør det for å redde sitt døende selv. Jeg mener det: Mange har gode grunner til å gå, og de som blir forlatt, forteller ofte at det føltes som om bunnen falt ut av tilværelsen, at det var som å bli rammet av en tsunami, som å være i fritt fall, henge i løse luften – her er det mange skrekkmetaforer som har mye til felles med Östlunds snøskred.

Hvis regissøren har hatt et ønske om å beskrive kjernefamiliens skjørhet og menneskers svakhet, så har han truffet blink, men hvorfor ha som mål å «jävlas med kärnfamiljen», den har det jo jævlig nok fra før. Siden alle er seg selv nærmest, er det jo nærliggende å ta med i regnestykket at regissøren også har mislykkes i sitt kjernefamilieprosjekt, som så mange andre, og det skinner tydelig gjennom at han rett og slett ikke har noen tro på denne livsformen lenger.

Han presenterer et juicy alternativ gjennom å iscenesette en konversasjon mellom Ebba og en dame som sverger til polyamore samliv, altså åpne forhold der elskere kan komme og gå. Ebba er sjokkert, en slik ordning passer ikke for henne, og erfaring viser at den passer ikke særlig godt for noe stort flertall heller.

Det er rett og slett vanskelig å finne gode alternativer til det seriemonogame forholdet. Den bejublede storfamilien, som Östlund slår et slag for, har i motsetning til hva han hevder, aldri vært noen rådende familieform i Norden. Her har folk levd sammen i små enheter i hundrevis av år, motsatt av hva mange tror.

 

Det er et par andre ting jeg synes er utfordrende med Turist. Selv om noen menn, i ren panikk og desperasjon flykter fra farlige situasjoner og lar kvinner, venner eller andre i stikken, så stiller jeg meg sterkt tvilende til at unge fedre, i Norden – og det er altså Norden Östlund er opptatt av her, ikke fedre andre steder i verden – skulle kunne være tilbøyelige til å forlate sine barn i nødens stund for å redde sitt eget skinn.

Vi har ingen tall på dette, så vi vet ikke, men fedre i vår kultur er så intenst knyttet til sine barn gjennom tilstedeværelse under fødselen, gjennom pappapermisjoner og daglig nærhet, at desertering når farer truer avkommet, er lite trolig. Hvis noen sitter med viten som kan motsi denne antagelsen, vil jeg mer enn gjerne høre om det.

 

Det andre jeg synes er utfordrende, er ikke filmen, men publikum. Jeg fikk en støkk den fredagskvelden på Gimle kino. Mange fniste da de to barna i familien var livredde og gråt, og også når Ebba gråt, og hun gråt overbevisende. Er folk blitt helt rare, tenkte jeg. Eller hva er det jeg ikke forstår her? Er følelser blitt latterlige? Også barns?

En voksen dame ved siden av meg var hvit i ansiktet da filmen var slutt og sa: «Jeg er rystet. Over publikum. Ikke over filmen.» Mannen min var også forundret over latteren. Ikke den latteren som kom i bølger når en rødskjegget Game of Thrones-Kristofer Hivju jobbet som besatt med å være parets familieterapeut eller når de to ulykkelige stadig trakk ut på gangen i underbuksen, i et øde Ondskapens alpehotell, for å krisesnakke utenfor ungenes hørevidde.

Alt det og mye annet var avsindig fornøyelig, men ikke den knisingen som stadig dryppet inn på det vi opplevde som feil steder. Vi gikk litt fortumlet ut i regnet og øste i oss en flaske vin da vi kom hjem som ren debrief.

 

Det er sikkert mer enn mulig at fordi filmen er presentert som en svart komedie, åpner dette for humring og latter også på «feil» sted, for undertonen er ironisk. Og at publikum, hvorav mange yngre enn meg, ser noe helt annet i dette dramaet enn en satt psykolog. Uansett, jeg takker Ruben Östlund for en fantastisk film, og for at han har gitt meg mye å tenke på.

Og ett mål har han oppnådd, med meg, det skal han ha. Jeg skal aldri, aldri dra på skiferie i Alpene.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»