Annonse

Annonse

23:25 - 15. mai 2013

Privat og upersonlig

I fjor sommer begynte jeg å snakke. Jeg hadde snakket før, selvfølgelig, men ikke akkurat på den måten.

ESSAY

En gang for lenge siden, mens jeg studerte sosiologi, kom jeg til å lese en setning som jeg aldri siden har glemt, og som jeg har prøvd å lage variasjoner over i min egen skriving senere. Jeg fant den i en bok om kvalitativ metode, i en artikkel som jeg tror handlet om hva som skal til, altså språklig, for at ett individs konkrete situasjon lar seg bli formidlet til andre. Eksemplet var et intervju med en som hadde leddgikt, tror jeg det var. Og setningen hun ble sitert på, og som jeg har hatt med meg alltid siden, var omtrent sånn: «Jeg kler på meg litt, og gråter litt, og kler på meg litt til.»

Ja? Det er en av de vakreste setningene jeg vet om, jeg tror at jeg så ofte jeg kan forsøker å skrive setninger som prøver å gjøre det den setningen gjorde med meg. Riktig nok er jeg ikke sikker på at denne setningen gjør det samme med andre som den gjorde med meg. Ofte ser folk litt undrende på meg når jeg siterer den, hvis jeg for eksempel sier nå skal du få høre noe skikkelig bra, som om dette er en type prosa (eller poesi, kanskje) som man burde strekke seg langt som forfatter for å kunne skrive.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse