Annonse
23:25 - 15. mai 2013

Privat og upersonlig

I fjor sommer begynte jeg å snakke. Jeg hadde snakket før, selvfølgelig, men ikke akkurat på den måten.

Annonse

ESSAY

En gang for lenge siden, mens jeg studerte sosiologi, kom jeg til å lese en setning som jeg aldri siden har glemt, og som jeg har prøvd å lage variasjoner over i min egen skriving senere. Jeg fant den i en bok om kvalitativ metode, i en artikkel som jeg tror handlet om hva som skal til, altså språklig, for at ett individs konkrete situasjon lar seg bli formidlet til andre. Eksemplet var et intervju med en som hadde leddgikt, tror jeg det var. Og setningen hun ble sitert på, og som jeg har hatt med meg alltid siden, var omtrent sånn: «Jeg kler på meg litt, og gråter litt, og kler på meg litt til.»

Ja? Det er en av de vakreste setningene jeg vet om, jeg tror at jeg så ofte jeg kan forsøker å skrive setninger som prøver å gjøre det den setningen gjorde med meg. Riktig nok er jeg ikke sikker på at denne setningen gjør det samme med andre som den gjorde med meg. Ofte ser folk litt undrende på meg når jeg siterer den, hvis jeg for eksempel sier nå skal du få høre noe skikkelig bra, som om dette er en type prosa (eller poesi, kanskje) som man burde strekke seg langt som forfatter for å kunne skrive.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
ved kjøp av abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Er kjæresten min sitt etiske standpunkt så langt fra mitt eget at vi vil bruke tiden vår på å endre hverandre, eller bør vi slå opp?»
«Vi gjør klokt i å omfavne Plan S som et middel på vei mot kvalitetsmessig bedre forskning.»
«Klassisk musikk fortjener bredde og bør gi lytterne frihet til å velge egne rammer for musikkens opplevelser.»