ESSAY
«Av en eller annen mysteriøs grunn dukker det tidvis opp ubetingede enere i norsk kultur. Sjelden formår vi å gi dem produktive vilkår. Kombinasjonen av kulturbyråkrati, organisasjonsvelde og smålighet, også det, kan virke lammende på enhver skapende kraft.» Slik innledet jeg mitt portrett av Sverre Fehn, et lysende verdensnavn i arkitekturen, men i en årrekke nærmest ikke-eksisterende i norsk offentlighet. Om Odd Nerdrum kan en knapt si at han har vært ikke-eksisterende i norsk offentlighet. Han har tvert om vært vedvarende til stede siden 1960-tallet – også når han har vært fraværende. Men i det øvrige kunne formuleringene ha vært myntet også på Odd Nerdrum.
«[M]ot utgangen av 1950-årene var den nonfigurative modernisme etablert som en ledende kraft i norsk kunst», skriver Hans-Jakob Brun i Norsk malerkunst (1993). 1960-tallet ble tiåret for modernismens store gjennombrudd i norsk kunstliv. Det var mot denne hegemoniske modernismen Odd Nerdrum opponerte allerede i 1964 i sin debut i Kunstnerforbundet. Ole-Henrik Moe, direktør for Henie-Onstad-museet og en av de modernistiske smaksdommere, bemerket i sin omtale av utstillingen Nerdrums talent – «med utrolig dyktighet modellerer [han] frem sine figurer i en slags lys-dunkel stil» – men man kunne ikke, som Nerdrum, helt enkelt «ignorere en menneskealders fremstøt mot abstraksjonens yttergrenser». Det var imidlertid nettopp hva Nerdrum i sitt maleriske virke skulle og ville gjøre. Mer enn noen ble Nerdrum opponenten mot det modernistiske hegemoni i norsk kunstverden: Han etablerte en figurativ motfront – en annen front – til hovedfronten.
