Menneskets særpreg

Å spise uten selv å bli spist, med maksimal spredning av egne gener som styrende imperativ. Biologisk definert er det dét livet dreier seg om. Det er dette som er fellestrekket for alt levende, og det sentrale spørsmålet er ikke om mennesket er underlagt samme imperativ, for det er vi, men i hvilken grad vi er det. Er vi gradsforskjellige eller vesensforskjellige fra annet liv?

Språk, abstraksjonsevne, bruk av redskaper, kultur og moral er menneskelige karaktertrekk, men de er ikke unike. Det eneste fundamentale skillet mellom mennesker og dyr, og det er selvsagt ikke et helt trivielt skille, synes å være at dyr mangler etisk vurderingsevne og dermed en normativ moral. Heller ikke her er forskjellen nødvendigvis så stor. Vi etterlever bare i begrenset grad denne normative moralen, og selv uselviske gjerninger har oftest et betydelig element av egennytte også hos oss. Vår normative moral springer dessuten ut av samme gjensidighet og empati som man finner hos andre sosiale dyr.

Det har vært vanlig å anta at moralske dyder ikke er «naturlige» – og derfor fordrer et sterkt bolverk av etiske prinsipper som hentes annensteds fra (men hvor?). Denne oppfatningen bygger generelt på et pessimistisk syn på mennesket, nemlig at vår «egentlige natur» er dominert av moralsk negative egenskaper som aggresjon og egoisme. Dette er i beste (verste) fall bare delvis riktig, tvert imot har kanskje menneskets fremste karaktertrekk alltid vært vår evne til samarbeid og fellesskapsløsninger. Vi kunne ikke, like lite som andre sosiale primater, fungert innenfor et fellesskap uten egenskaper som empati.