Annonse
15:14 - 15. mai 2013

Isbjørnen Knut: symbolsk miljøkjendis og popstjerne

Doktoren svarer: Guro Flinterud disputerte 3. mai ved universitetet i Oslo med avhandlingen «A Polyphonic Polar Bear: Animal and Celebrity in Twenty-first Century Popular Culture».

Ikon: Isbjørnen Knut som statue i Berlin Zoo. Foto: Michael Sohn / NTB Scanpix
Annonse

Isbjørnen Knut kom til verden i Berlin Zoo i 2006 og ble raskt en internasjonal medieyndling. Men hvorfor forske på dyrekjendiser?
    – Fordi vi kan ha nytte av å vite hvordan vår kunnskap om dyr formes, og hvordan populærkulturfenomener og vitenskapelige fakta blandes. Fortellingene jeg har funnet, viser at vi bruker dyrene til å bekrefte våre egne oppfatninger om hvordan tingene er. Samtidig er det også slik at dyrene er med på å forme oss. Man har lett for å glemme at interessen for dyrehistorier i medier og populærkultur også bunner i en følelse av at dyrene sier oss noe.
    – Og hva fant du ut? Knut ble et symbol i klimakampen?
    – Ja, Knut ble brukt som et symbol både av Greenpeace og det tyske miljødepartementet. Han representerte en truet art, og mediene fremstilte det som at Knut ga verden nytt håp. Vi kan jo håpe at enkeltpersoner er blitt mer miljøbevisste, men først og fremst ble Knut en større kjendis av å bli trukket inn i miljøkampen. Merkevaren Knut ble bygget opp, og det var det dyreparken som tjente mest på. Dyreparker er jo blant verdens best besøkte underholdningsinstitusjoner. På et mer hverdagslig nivå fikk han enorm betydning for en gruppe fans, hovedsakelig kvinner i voksen alder. Noen besøkte ham i dyrehagen hver dag, de diskuterte ham på internett, og reiste til Berlin fra Sør-Amerika, Australia og USA for å feire bursdagen hans. I tillegg til å være en symbolsk miljøkjendis ble han altså også en slags popstjerne.  
    – Er det forskjell på hvordan historien om Knut ble oppfattet i Tyskland og i Norge?
    – Ja. Knut ble først fremstilt som en barnestjerne, senere som en vanskelig tenåring, han ble kalt psykopat og homofil, og ble sammenlignet med slik Britney Spears var da hun fikk sammenbrudd. I tyske medier var det åpenbart at disse karakteristikkene skulle tas med en klype salt, men i andre lands medier ble de drøyeste karakteristikkene fjernet og erstattet med mer nøytrale begrep som «aggresjon» og «problembjørn», og utsagnene ble tilskrevet fageksperter. Kildekritikken forsvant da historiene ble eksportert.
    – Stemmer det at både tilhengere og motstandere av dyrehager brukte Knut i sin argumentasjon?
    
– Ja, begge analyserte Knuts oppførsel. Han vinket og kastet ball til publikum. Tilhengerne tok dette til inntekt for at isbjørners adferd er sosialt lært, at de er i stand til å tilpasse seg et nytt miljø, og på at Knut hadde det bra. Motstanderne så derimot på oppførselen som unaturlig for en isbjørn.
    – Knut er langt fra den første dyrekjendisen?
    – Nei, det finnes mange eksempler, blant annet elefanten Jumbo som levde i dyrehagen i London på slutten av 1800-tallet. Men også han ble kjendis innenfor en bestemt kulturell ramme. Jumbo var den første afrikanske elefanten som ble trent opp til å gi rideturer blant folk i en dyrehage, og ble kalt «a gentle giant», som er en referanse til det britiske imperium. Han ble etter hvert solgt til Barnums sirkus i USA, noe som vakte stor motstand. Det ble sagt at nasjonalskatten ble solgt til barbarer.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»