Annonse
10:59 - 11. januar 2013

Hvem drepte Knut?

En isbjørns død og fangenskapets paradoks.

Levende teddybjørn: Seks måneder gammel var Knut godt vant til alle menneskene som kom for å se ham. Berlin Zoo, 27. juni 2007. Foto: Marcus Brandt/Scanpix
Annonse

Folk trengte seg sammen rundt innhegningen for å se på – og peke på, vinke til, ta bilde av og rope til – Berlin Zoos mest populære innbygger: isbjørnen Knut. Han lå ved siden av bassenget sitt, alene i den åpne innhegningen som han til vanlig delte med tre hunner. Han virket rolig, som om han nøt det svake solskinnet midt i mars.  

Så spratt han opp som om han var blitt bitt, med rykninger i det venstre bakbeinet. Han begynte å gå i ring, som om han ville ha tak i det som satt fast i benet hans. Noen av tilskuerne lo – «det var som om han danset», sa en senere. Men latteren stilnet da spasmene i benet ble sterkere. Sirklingen ble villere, så stoppet den. Rykningene spredte seg i kroppen og tok styringen over ryggen, halsen, hodet til Knut. Det så ut som om usynlige tau dro i ham, først sidelengs over steinene, så ut i vannet med et dempet plask.

Det var da skrikingen begynte. Noen av tilskuerne ropte på hjelp, andre skrek «Knut, Knut!» som for å advare ham mot faren. En kvinne sto bare og sa: «Å herregud, å herregud». I små rykk prøvde Knut å heve snuten over vannoverflaten for å trekke luft, men han klarte det ikke. Han holdt på å drukne. Barn som hadde spurt foreldrene hva Knut gjorde, begynte å gråte i stedet. Tilskuernes rop tiltok i styrke, som om de trodde at en superhelt av en dyrepasser kunne stupe uti og redde en isbjørn på 300 kg. 

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse