Annonse
15:11 - 15. mai 2013

Hva er privatliv?

Privatlivet har aldri vært mer eksponert. Er det så farlig?

Annonse

Tone Damli Aaberge får «fortsatt vondt i magen» av å snakke om bruddet med skuespilleren Aksel Hennie, som hun var forlovet med. Det sa hun ifølge VG i et underholdninggsprogram på tv, hvor hun var invitert for å snakke om akkurat det. Ingen norske kjendispar har brukt privatlivet mer effektivt enn nettopp disse to, «Tone og Aksel». Derfor vakte det en viss oppsikt da Damli Aaberge fikk medhold i retten, i søksmålet mot en blogger som tidligere i vinter nettpubliserte intime detaljer om de angivelige årsakene til bruddet. Hun mente at bloggeren forstyrret «privatlivets fred».

Over tretti år er gått siden sosiologen Richard Sennett lanserte sin tese om «intimitetstyranniet». Ved begynnelsen av 00-tallet gikk det plutselig inflasjon i begrepet. Aviskommentatorer og intellektuelle så «intimitetstyranner» overalt. Nå, i 2013, virker den litterære og politiske offentligheten helt dominert av private detaljer og intime betroelser, men færre snakker om intimitetstyranni. Tvert imot. Nå lever vi tilsynelatende i et intimitetsdemokrati. Det personlige er politisk, ikke sant? Og min historie kan kanskje hjelpe andre som har opplevd noe av det samme? Bare det aller mest private er helt allment. Og så videre.

I skrivende stund rapporteres det daglig stadig pinligere detaljer fra ankesaken mot den tidligere ordføreren i Vågå, som uansett utfall ikke vil være i stand til å reise seg i offentlighetens øyne. Kristelig Folkeparti kvittet seg under landsmøtet nylig med den såkalte «bekjennelsesparagrafen» – altså kravet om at alle med formelle verv i partiet må være personlig kristne – et betydelig skritt i moderniserende retning, mener de fleste. Men bildene av partilederen med den nyfødte babyen i armene forteller muligens om en annen form for bekjennelsestvang.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»