Annonse
04:44 - 25. oktober 2013

Hold meg

Vi trenger å bli holdt fast – barn, voksne, og de som uvillig har møtt til skilsmissemegling.

Forbi forelskelsen: Fiksjon og virkelighet faller ofte sammen. Vi kan speile våre virkelige liv i Jesse (Ethan Hawke) og Celines (Julie Delpy) i Linklaters film Før midnatt (2013), skriver Sissel Gran. Foto: Filmweb
Annonse

ESSAY

«Man sier til meg: Denne formen for kjærlighet er ikke levedyktig. Men hvordan vurderer man levedyktighet? Hvorfor er det levedyktige et gode? Hvorfor er det at noe varer bedre enn at det brenner?» Det er Roland Barthes som stiller seg selv dette inkvisitoriske spørsmålet i Fragmenter av kjærlighetens språk fra 1977. Boken er en intellektuelt assosiativ, manisk og nesten parodiserende ABC over «en amorøs diskurs», den peker nese til alle som vil forenkle og forklare forelskelse og kjærlighet som fenomen.

Her er vi så langt fra selvhjelpslitteraturen og faktaboksenes «10 råd for å få parforholdet til å vare» som det går an å komme. Samtidig tenker jeg, hver gang jeg plukker opp denne boken (og leser i den), at svaret på Barthes’ spørsmål om varighetens verdi koker ned til det vi alle intuitivt vet: Har vi funnet det vi håper og tror er kjærlighet, vil vi ha den, for alltid. Vi går ikke i gang med å overtale oss selv til å akseptere at denne lykken bare er til låns. For vi vil høre til. Vi vil bli beskyttet. Vi vil bli holdt. Vi er ikke forbeholdne og komplekse, dypest sett, når hjertet banker hardt for en annen og vi føler at vi har «kommet hjem», som det heter.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse