15:11 - 05. september 2013

En overopphetet klode

De siste årene har moderniteten satt inn et ekstra gir. Endringene skjer så fort at vi har mistet tråden i historien om hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner

ESSAY

28. november 2008 fylte den franske antropologen Claude Lévi-Strauss 100 år. Han hadde forlengst sluttet å skrive – faktisk var det nesten seksti år siden utgivelsen av boken mange stadig regnet som hans viktigste, Les structures élémentaires de la parenté (Slektskapets elementære strukturer, 1949) – men han hadde ennå ikke sluttet å tenke.

På hundreårsdagen fikk Lévi-Strauss besøk av president Nicolas Sarkozy, ettersom Frankrike er et land der politikere fremdeles kan øke sin symbolske kapital ved å omgås med intellektuelle. Under den korte visitten bemerket Lévi-Strauss at han knapt betraktet seg blant de levende lenger. Med dette viste han neppe bare til sin langt fremskredne alder og svekkede evner, men også til det faktum at den verden han hadde viet sitt liv til å studere, var praktisk talt borte. Lévi-Strauss’ forfatterskap hadde alltid dreid seg om å forstå hva det innebar å være et menneske, og for å oppnå et troverdig svar måtte mennesket studeres under så varierende omstendigheter som mulig. Han hentet nesten alltid sitt materiale fra små, skriftløse folkeslag, altså kulturer som er langt mer representative for vår kulturhistorie enn moderne samfunn. Gjennom hele sitt liv – han var kulturpessimist allerede på 1930-tallet – var Lévi-Strauss vitne til at den verden han satte pris på forsvant i stigende tempo, altså en verden av dyptgripende kulturforskjeller.

Annonse

«Bombasterier, postmodernistisk forhold til sannhet og verbale trylletriks.»
«Hele Norge har fått syn for sagn om hvordan kapital kan kjøpe innflytelse.»
«Jeg mener at enhver har krav på samme rettssikkerhet som alle andre.»