Annonse

Annonse

15:34 - 18. oktober 2012

Psykokirurgiens gjenkomst

Dagens pionerer bruker hjernestimulering med elektroder mot alt fra depresjon og Parkinsons til fedme og aggressiv adferd.

Får det på hjernen: Siden en sped begynnelse i 1986 har nærmere 100 000 Parkinson-pasienter fått behandling med hjernestimulering, og erfaringene er gode. Røntgenbildet viser elektrodene som festes på hjernen, det er tatt ved Lille sykehus i Frankrike. Foto: BSIP/Getty

Da Robert Heath som den første i historien boret hull i kraniet på en mann og satte inn elektroder i hjernen hans, var han ikke i tvil om prosjektets fortreffelighet. Året var 1952, og som ansvarlig for psykiatri og nevrologi ved Tulane University i New Orleans var Heath en ivrig forkjemper for biologisk psykiatri. I hans øyne var psykiske lidelser en hjernesykdom, og hva var da mer logisk enn målrettet elektrisk stimulering av det elektriske organet hjernen?

De neste to tiårene opererte Heath inn såkalte hjerne-pacemakere hos nesten 80 pasienter, de fleste «uhelbredelige» tilfeller fra Louisianas galehus. Hensikten var å sparke i gang hjernens lyst- og nytelsessentre. Etter hvert innså Heath at effekten ikke var all verden på schizofrene forsøkspersoner, ei eller på de homofile mennene han prøvde å «helbrede». Med angst- og depresjonstilfeller hadde han bedre hell. Og aller mest spektakulær var effekten på aggressive og ofte tilbakestående pasienter, hvorav halvparten avgivelig kom rett fra tvangstrøyen til operasjonsbordet.

I dag er Robert Heath sjelden nevnt, og da mest som eksempel på fordums tvilsom omgang med medisinsk etikk. Derimot har hans tanker om å behandle syke hjerner elektronisk fått et kraftig oppsving, under betegnelsen dyp hjernestimulering. Forsøkene brer om seg i sykdomslandskapet, og dagens pionerer bruker elektroder mot alt fra depresjon og tvangshandlinger til fedme og aggressiv adferd.

Annonse

Mer fra Ideer