Gull i fysikk
Hva: Ifølge eksperter tar eksperter ofte feil. Hvem: Eksperter er dem som kan noe andre ikke kan. De gir gjerne råd før politiske vedtak skal fattes. Betydning: Ekspertene selv mener de bidrar til bedre beslutninger. Lurer de seg selv – og oss?
Bør Syria invaderes? Hva kan redde Hellas? Hva bør være norsk politikk overfor Kina? Bør det åpnes for oljeutvinning nordpå? Hva med høyspentmaster i Hardanger? Bør sykelønnsordningen strammes inn? Trengs mer IT i skolen? Bør Norge få en boklov?
I disse og et utall andre spørsmål rådfører politikere og forvaltning seg med eksperter. Ekspertene forteller dem om de sannsynlige konsekvensene av å invadere, eller av å la det være; av ja eller nei til oljeutvinning; av det ene eller det andre tiltaket for å få ned sykefraværet; av boklov eller ei. Beslutningene er i siste instans de folkevalgtes, men det kan kreve mot å neglisjere ekspertenes spådommer og anbefalinger.
Kanskje er det også bare dumt. Den økonomiske ekspertisen kan beviselig så uendelig mye mer om hvordan økonomien fungerer enn gjennomsnittspolitikeren. Hvorfor ikke overlate håndteringen av eurokrisen til fagfolk? Og forholdet til Kina skjønner vel Kina-kjennerne seg best på?
I forskningslitteraturen om ekspertise finnes ulike posisjoner. Noen mener ekspertene stort sett gjør en god jobb og ønsker seg mer fagstyre. Demokrati er nok påkrevd, av moralske og andre grunner, men folkelige teorier om tingenes tilstand og sammenhenger i verden er som regel feilaktige, og bør ikke gis mer plass enn strengt nødvendig.
På det motsatte ytterpunktet finnes radikale skeptikere som mener vi like godt kan kaste kron eller mynt som å lytte til ekspertene. Ekspertisens scenarier og sannsynlighetsberegninger treffer ikke bedre enn gjetninger blant de presumptivt ignorante. Vi kunne spurt astrologer eller sjimpanser om effekter av økonomisk politikk eller IT i skolen og blitt like kloke.
En tredje posisjon mener kvaliteten på ekspertenes spådommer avhenger av bakgrunn, erfaring og ståsted. Det kan dreie seg om å ha en adekvat utdanning, eller om at eksperter med praktisk erfaring etter sigende presterer bedre enn lenestolsteoretikerne. Ideologi kan også spille inn. I USA foregår en endeløs diskusjon om hvem som har vært tettest på den sikkerhetspolitiske utviklingen av Demokratenes og Republikanernes rådgivere.
Med sin studie Expert Political Judgment fra 2005 har Philip E. Tetlock satt ny dagsorden. Med basis i store datasett på tvers av stater finner han én, og bare én faktor som påvirker eksperters prestasjoner, og det er deres kognitive stil, måten de tenker og resonnerer på. Filosofen Isaiah Berlin skiller berømt mellom pinnsvin-tenkerne som kan «én stor ting» og lar seg lede av den, og revene, som smetter omkring, og kan «mange små ting». Tetlock deler ekspertene han har studert inn tilsvarende, og får signifikante utslag. Revene, pragmatikerne, ad hoc-tenkerne som snur seg etter situasjonen, tar langt mindre feil enn de idédrevne pinnsvinene.
Det gjennomgående i Tetlocks funn er fascinerende og tankevekkende. En sentral side av saken er at rever evner å lære av sine feil. Pinnsvin har problemer med å innrømme de mest åpenbare feilvurderinger. De fremholder i stedet at de nesten hadde rett, at de kunne hatt rett, at de hadde feil på en interessant måte, og lignende.
Det må nevnes at også rever kan bomme stygt. De dveler typisk for mye ved detaljer og går glipp av det store bildet.
Til ekspertenes forsvar kan det dessuten sies at de kan brukes – og faktisk brukes – til annet enn å se inn i fremtiden. De kan for eksempel være ganske gode til å forklare hvorfor noe skjedde – i etterkant.
Det kan være fristende å polemisere mot våre lokale pinnsvin ut fra Tetlocks funn. Men hvem er pinnsvin og hvem er rev? Det er ikke alltid lett å vite. Ta den selverklærte empirikeren som alltid kommer til svar med samme tendens. Eller han som vil være stor intellektuell, men som roter seg bort i forbehold, og aldri helt kommer til skudd. Pinnsvin eller rev?
Andre ganger er det som ser ut som et pinnsvin, ganske sikkert et pinnsvin.
Øystein Elgarøy, Hans Petter Graver, Johan F. Storm, Cathrine Holst, Anders Romarheim og Camilla Stoltenberg rapporterer hver uke fra forskningsfronten i Morgenbladet.