Annonse
21:33 - 23. februar 2012

Norsk og tysk utakt

Kanskje er det først etter en tur til Berlin at man finner på å spørre hvorfor Oslos mest prangende rytterstatue, midt foran Slottet, fremstiller en svensk konge.

Spor av andre tider: I det usamtidige Oslo, som arkitekter og byplanleggere elsker å hate, har moderne byregulering kommet sørgelig til kort mot den livskraftige sjusketheten og det egenrådige kaoset. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Jeg har en dårlig nyhet til dem som tror det er mulig å «velge bort» det tyske. Det tyske er en del av oss. Selv i den mest intense navlebeskuelsens navn er det altså all grunn til å bevare kontakten med tysk språk og kultur – rett og slett for å kjenne det igjen når vi støter på det: det tyske i det norske.

Noe av det mest innsiktsfulle som er skrevet om Norge i etterkrigstiden er essayet «Norsk utakt», eller «Norwegische Anachronismen», som den het på tysk, forfattet av lyrikeren og essayisten Hans Magnus Enzensberger, og først publisert i 1984. Ikke minst er det en tekst om det tyske i det norske. Mange av observasjonene Enzensberger gjør er dypt forankret i tysk kultur, de er tankefigurer, ideer eller bilder som har en lang forhistorie i den tyske tradisjonen, men lever videre i Norge på 1980-tallet – og, kunne man legge til, i dag. Tar man som utgangspunkt at Enzensberger har skrevet en tekst om det tyske i det norske, er det tre temaer som kommer til syne: for det første, selve ideen om «utakt», om at en nasjon kan være ute av takt med seg selv eller andre, dernest utkastet til det Thomas Mann en gang kalte en «sjelshistorie for borgerskapet», og til slutt blikket på byen og det urbane som usamtidighetens tydeligste form.

 

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.