Annonse
19:02 - 02. februar 2012

Lengselen etter Christian IV

Trenger vi en ny planmyndighet som kan være både aktiv og autoritær?

Lite plass til hest: Det blir liten plass til barna når det Oslo fortettes. Foto: Siv Dolmen
Annonse

Så ille er det altså blitt, at Kåre Willoch midt i skisesongen rykker ut og sier at det er på tide å bygge rekkehus i Oslomarka (VG 29. januar).
Oppslagene om boligsituasjonen i hovedstaden kommer stadig tettere. Vi hører at SSB og Norges bank er bekymret: Over halvparten av landets befolkningsvekst har det siste tiåret kommet innenfor ti mil fra Oslo. 100 000 boliger trengs de neste tyve årene. Allerede bør du ha rike foreldre hvis du vil etablere deg i dagens marked. Samtidig klager arkitekter og beboere: Leilighetene i nye boligkomplekser er lite fleksible, preget av slett håndverk og profittmaksimerende ferdigløsninger. Det bygges stygt, smalt, mørkt. Barna har det ikke godt.
Det rapporteres om lignende situasjoner flere steder i landet, blant annet i Stavanger-regionen og rundt Trondheim.
Også Eiendomsutviklerne er misfornøyde: «Med dagens regelverk må det ettbarnspolitikk til for å få boligmarkedet til å fungere» – slik lyder nå retorikken fra Boligprodusentenes forening (E24, 26. januar).

Les også: Mer makt til plan- og bygningsetaten


Boligboomerangen. Boligkrisen er et faktum, hevder arkitekt og skribent Gaute Brochmann i denne ukens essay i Morgenbladet. Han mener dette må være det selvfølgelige utgangspunktet for debatten.
– Jeg tror den norske boligpolitikken må lages på ny, fra bunnen av.
– Hvorfor?
– I dag er det ingen som tenker helhetlig og ingen som tar ansvar. Grunnen er hovedsakelig at det offentlige siden 1970-tallet har frasagt seg mulighetene til aktivt å styre boligutviklingen og byplanleggingen.
I essayet gir Brochmann sin versjon av historien: På 1980-tallet lå alt til rette for en privat, markedsdrevet byggeboom. Store, sentrumsnære industriområder sto klare til å bli omgjort til boliger. Men i dag er Grünerløkka ferdiggentrifisert. Industribyggene langs Akerselva er tatt i bruk. Tomtene som gjenstår er dårligere og dyrere å bygge på. Prisene drives ytterligere opp av at de ofte forvaltes av offentlig eide selskaper som opererer som rå markedsaktører, uten tanke på det felles beste, ifølge Brochmann.
– Boligene som faktisk bygges er av en standard som ville vært uakseptabel for bare ti år siden, for ikke å snakke om i Obos’ og Husbankens storhetstid. Verst er det likevel for dem ikke slipper til i det hele tatt.
I essayet foreslår Brochmann at kommunen oppretter en ny planmyndighet med mandat for mer aktiv planlegging og tilrettelegging av enkeltprosjekter.
– Men vi har da reguleringsplaner, og Plan- og bygningsetaten forhandler med utbyggerne.
– Jo, men de planlegger egentlig ikke noe som helst; de bryr seg lite om det store bildet. De driver saksbehandling, sier ja eller nei til søknader. Problemet er at bremsen er det eneste virkemiddelet vi har igjen. Summen av alle de velmente juridiske, planfaglige og byråkratiske hindringene, alle verneinteressene og miljøkravene virker mot sin hensikt: Vi får dyrere og dårligere leiligheter og en litt for tilfeldig byutvikling.

Det vi fortjener. Dag Tvilde er spesialrådgiver ved Institutt for urbanisme og landskap ved Arkitekthøgskolen. Han sier han deler Brochmanns bekymringer.
– Vi har ennå ikke fattet omfanget av boligproblemet. Jeg tror det må en krise til, sier Tvilde.
– Men den kommer.
Tvilde hevder «paradoksene står i kø» i Oslos boligpolitikk.
– Vi mangler virkemidler, men politikerne vil ikke innrømme det. Det er jo ingen sammenheng mellom overordnede målsetninger og virkemidlene man tar i bruk.
– Hva mener du?
– Oslos politikk er å fortette rundt kollektivknutepunkter, der det er infrastruktur. Men det er ekstremt dyrt og ofte vanskelig å produsere boliger i disse områdene. Samtidig vernes nesten alle villastrøk, sier han.
Tvilde trekker frem den fortsatt dårlige samordningen mellom Oslo og Akershus som eksempel: «Alle vil fortette, bare ikke hos seg.»
– Problemet er at vi i for stor grad forholder oss til hvert prosjekt ad hoc. Politikken går ut på å ta det som det kommer, sier Tvilde.
Han mener byplanleggingen preges av «hestehandel»: Når Plan- og bygningsetaten bare driver saksbehandling blir det i realiteten de private utbyggerne – offentlig eid eller ikke – som får sette premissene og legger de store planene.
– Bjørvika er et opplagt eksempel. Området kunne blitt fantastisk, men blir istedet en opphopning av kompromisser. Ingen går på valg med store vyer om dramatiske inngrep. Derfor vil vi heller aldri få til en helhetlig og sammenhengende byutvikling.
– Er det et problem?
– Av og til savner jeg en moderne Christian Quart. Men det er jo ikke mulig i dag. Ikke én arkitekt er enig med en annen, sier Tvilde.
Han er likevel kritisk til Brochmanns forslag om en ny planmyndighet.    
– Det er gode grunner til at kommunen ikke kan være både utbygger og tilsynsmyndighet. I etterkrigstiden skjedde utviklingen gjennom tett samarbeid mellom Obos og byarkitekten, men et så sterkt teknokrati aksepterer vi ikke i dag, sier han.

Retorisk dilemma. Tvilde mener det er et problem at samfunnsdebatten ikke handler om det som virkelig «betyr noe». Vi er mer opptatt av det han mener er symbolpolitikk, som Lambda-krangelen og bruken av Tullinløkka.  
– Norge står i et retorisk dilemma. På den ene siden vil vi gjerne være med i den globale diskusjonen om moderne byer, og da gjelder det å ha attraksjoner som Lambda og arkitektonisk slående forretningsstrøk. Samtidig tviholder vi på den tradisjonelle sosialdemokratiske tanken om at det skal være bolig for alle og på politikken om at flest mulig skal eie egen bolig.
– Står det ene nødvendigvis i motsetning til det andre?
– Jeg mener det. Hele retorikken går ut på at byutvikling er noe vi primært driver med for å bli konkurransedyktige på den internasjonale arenaen. Å gi folk gode steder å leve kommer i andre rekke. Konkretisert: Når vi bygger boliger langs den såkalte Fjordbyen er det ikke for å gjøre Oslo til en by for alle, men for å gjøre oss attraktive for investorer. Byen er et utstillingsvindu, sier Tvilde.
Her kommer vi ikke utenom navnet Richard Florida – han er urbanismeideologen som har hatt så stor innflytelse hos politikere i alle deler av landet. Herfra kommer tankene om at det gjelder å skape et urbant klima som tiltrekker seg «den kreative klasse».
– Dette er en strategi beregnet for en liten andel av befolkningen, sier Tilde.

Har planer. Byråd for utvikling, Bård Folke Fredriksen (H), kjenner seg slett ikke igjen i Brochmann eller andres krisebeskrivelser.
– Jo, det er en spennende tid – vi får stadig flere folk i byen. Men utbyggingen er på vei opp: I 2011 ble det bygget nesten dobbelt så mange boliger som året før.
– Du mener dere har kontroll?
– Det er byggeklare tomter for mer enn 20 000 nye boliger. Men det er viktig at regulerer flere og bygger enda mer for å dekke etterspørsel og behov. Kommunens viktigste oppgave er å sørge for å klargjøre reguleringsplaner og tomter i så stort tempo at utbyggerne alltid har noe å bygge på. Der mener jeg vi har kontroll.
– Så ordner markedet resten?
– Ja, men jeg ser likevel at det er noe ubalanse i markedet, spesielt i leiemarkedet. Vi trenger spesielt en kraftig utbygging av studentboliger. Her har staten ansvaret, sier byråden.
Han sier han ønsker seg en nasjonal debatt om hvorfor nye leiligheter blir så dyre.
– Og da kommer vi ikke utenom at summen av alle velmente krav til for eksempel universell utforming og energieffektivitet er en viktig årsak til at det uforholdsmessig dyrt å bygge nytt.
Folke Fredriksen kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av det offentlige som handlingslammet og uten virkemidler i møte med boligbehovet.
– Jeg mener vi har en god ansvarsfordeling mellom stat, kommune og utbyggere. Så er jeg selvsagt enig i at en del ting bør forenkles, for eksempel er plan- og bygningsloven unødvendig komplisert og samordningen mellom departementene kan nok bli bedre.
Folke Fredriksen er også uenig i påstanden om at den deregulerte, markedsdrevne modellen fungerer dårligere i dagens situasjon enn den gjorde på åttitallet, da flere tomter i sentrum var ledige.
– Dette blir for sentrumsfiksert. Oslo har areal nok. Det er fortsatt store tomter etter gammel industri på blant annet Ensjø, Løren, Hasle og Ulven. Vi skal fortsette å fortette langs kollektivlinjene – fordi det er klokt med hensyn til både miljøet og transportsituasjonen.
– Vil markagrensa holde?
– Ja, det blir ikke billige boliger i marka der det ikke finnes infrastruktur fra før. Vi har nok plass innenfor byggesonen.
Han avviser også helt ideen om en ny planmyndighet med mandat til å spille en mer aktiv rolle i enkeltprosjekter.
– Jeg vet ikke hva det skulle være godt for. Vi bruker reguleringsprosessene godt. Her kan kommunen ha en aktiv rolle som tilrettelegger og «bjellesau». Og å bygge boliger i offentlig regi ville bare være dumt: Det vil kun føre til at de private bygger tilsvarende færre.
Han kjenner seg heller ikke igjen i arkitekturprofessor Tvildes påstander om at er noen motsetning mellom å vektlegge Richard Florida-inspirert «innovasjon» i byplanleggingen og tradisjonell sosial boligpolitikk.
– De 9000 boligene i Fjordbyen blir ikke de billigste, men det er jo ingen mening i å bygge på samme måte overalt. Husk også at disse boligene demper presset andre steder. De kommer alle til gode.
– Det er heller ikke noen menneskerett å få bo midt i sentrum, og jeg kan ikke forstå at det skal være usosialt å mene det. Vi må bevare mangfoldet, og det er viktig at alle bor slik at de kan komme seg på jobb. Men husk at du ikke skal ta T-banen mer enn 14 minutter fra Oslo S før du kan få en familieleilighet til 1,7 millioner kroner.
– Hvor tar du banen da?
– Linderud, for eksempel. Og Haugenstua. Til Haugerud er det tyve minutter. Fremtiden ligger i Grorruddalen.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.