Annonse

Annonse

11:17 - 19. juli 2012

Krigerske eller fredsommelige?

Den pågående debatten om voldens biologiske grunnlag dreier seg dypest sett om synet på selve menneskenaturen: Er den god eller ond?

Opprinnelsen: Fred og harmoni preger Bibelens forestilling om Edens hage før syndefallet. Den verdslige forestillingen om naturtilstanden er mer tvetydig: Alles kamp mot alle, ifølge Hobbes. En opprinnelig uskyldsren tilstand, ifølge Rousseau. Spørsmålet om menneskenaturen – om den er ond eller god – diskuteres fortsatt heftig. Illustrasjon: Adam og Eva, Lucas Cranach 1526, Courtauld Gallery, London

I Syria tar et truet regime livet av småbarn og torturerer voksne i nærmest industriell skala. I det nordøstlige Kongo mishandler forskjellige krigsherrer et bredt utvalg av sivile på bestialsk vis. Det er vedvarende konfrontasjoner i Afghanistan og jevnlige bombesprengninger i de omkringliggende landene. Og i Vesten utspiller det seg skolemassakrer og terrorattentater. Det burde være åpenbart at verden er gått av hengslene, gjennomsyret av vold og mellommenneskelig aggresjon.

Eller er den det?

Pinker-debatten

  • Harvardpsykologen Steven Pinkers bestselgende bok The Blank Slate var et av de viktigste forleggene for tv-serien Hjernevask. I fjorårets bok The Better Angels of Our Nature argumenterer han for at verden blir stadig mer fredsommelig og mindre voldelig.
  • Pinker har en stor og begeistret tilhengerskare, men historikere kritiserer Pinker for spekulativ og uvitenskapelig bruk av statistikk. Briten John Gray avfeide The Better Angels som ønsketenkning.
  • Grays anmeldelse og intervju med Pinker kan leses på morgenbladet.no. Boken er fortsatt omdreiningspunkt for den internasjonale fagdebatten om menneskenaturen.

I de lærde kretser debatterer man heftig hvorvidt vi i virkeligheten befinner oss i den hittil fredeligste og tryggeste av alle tidsaldrer, og er på vei mot enda mer fred. Det er en debatt som på overflaten handler om historiske opplysninger, men fundamentalt dreier seg like mye om synet på selve menneskenaturen.

For er vi innerst inne krigerske og kompetitive egoister, som kun temmes av sivilisasjonens pisk, eller snarere empatiske og samarbeidende kollektivister, som dyttes ut i vold nettopp av sivilisasjon og sosial organisasjon?

 

Vendepunktet for diskusjonen er Harvardpsykologen Steven Pinkers seneste opus, The Better Angels of our Nature, som kom ut i fjor. Det sentrale budskapet i den over 700 sider lange fremstillingen er at utviklingen av komplekse bysamfunn og statsdannelser har lagt en seriøs demper på volden mellom mennesker. Lover, regler og institusjoner har endret vår psykologi, og har ført til at edlere verdier – selvkontroll, moral og ikke minst empati – har fått en fremtredende rolle, utkrystallisert i form av menneskerettigheter, likestilling og sosialt ansvar.

Før staten og den sentraliserende makt var det ifølge Pinker stort sett alles krig mot alle. Tilværelsen var, som filosofen Thomas Hobbes uttrykte, «motbydelig, brutal og kort». Deretter retter Pinker et frontalangrep mot det han kaller «fred-og-harmoni-mafiaen», især antropologer, som han beskylder for å ha popularisert forestillingen om at forhistoriske småsamfunn var fredelige, og for det meste dyrket vold og aggresjon som et slags avskrekkelsesteater.

Jeg mener nesten man kan skimte et paradigmeskifte i de seneste år.

Douglas Fry

For å slå hull på teorien bruker Pinker interessant nok nettopp en antropolog. I boken War Before Civilization: The Myth of the Peaceful Savage fra 1996 gjennomgår amerikaneren Lawrence Keeley en rekke arkeologiske funn og opplysninger fra nålevende jeger- og sankerkulturer og andre småsamfunn. Keeley anslår at 90 prosent av menneskelige populasjoner engasjerer seg i krig, og at sannsynligheten for å dø i krig er flere ganger større dersom man lever i småsamfunn utenfor en egentlig stat enn innenfor.

Riktignok er det 20. århundre beryktet for sine kriger og folkedrap, men i forhold til tidligere perioder var det en søndagsskole. Hvis man regner med hensyn til befolkningstall, er det fire ganger mer sannsynlig for et medlem av en jeger- og sankerkultur å dø i krig enn det var for en russer eller tysker midt under andre verdenskrig.

Også dersom man sammenligner med opplysninger fra europeiske stater i middelalderen, fremstår nåtiden i et flatterende lys. Pinker kaller den nedadgående voldskurven det «viktigste som noensinne er skjedd i menneskets historie», og konkluderer: «Volden har avtatt over lange tidsspenn, og det er meget mulig at vi i dag lever i den mest fredfylte æra i menneskets eksistens.»

 

Det er flere uenige med ham i. Pinker «misbruker bioarkeologien ved å velge ut noen få populasjoner som understøtter hans argument», uttaler arkeolog Gwen Robbins Schug fra Appalachian State University til Science, som siste måned viet et bilag til konflikt. Og Douglas Fry, antropolog og professor ved Åbos Akademis avdeling for fred, megling og konfliktforskning, kaller Pinkers uttalelser for en bevisst feilslutning.

– Mannen skriver jo forførende godt, men bruker det knep å fokusere på en nøye utvalgt del av menneskehetens historie. Det er riktig nok at moderne vestlige samfunn er mindre voldelige per innbygger enn både vestlige samfunn i middelalderen samt visse småsamfunn. Men Pinker ser helt bort fra at en overveldende del av artens historie var ganske fredelig, sier Fry.

Som Fry også argumenterer for, blant annet i boken The Human Potential for Peace, dukker ikke fysiske tegn på faktisk krigføring opp før fremkomsten av landbruket for 12 000 år siden. I de foregående 200 000 år levde menneskene som små nomadiske grupper.

– Selv om vold og drap har vært kjent, ser det ut til å skje noe avgjørende så snart mennesker blir fastboende. Spesielt når de begynner å organisere mer komplekse samfunn, sier han.

 

Rundt om i verden avdekker arkeologer nå de tidligste sporene av vold i stor skala i sammenheng med at de første større byene oppstår. På begge måter står Midtøsten som foregangsregion. Ved Tell Brak nordøst for Damaskus har man funnet massegraver som daterer seg til 3800 før vår tidsregning, fra det som betegnes som verdens eldste kjente massakre. Hundrevis av kvestede skjeletter, kastet hulter til bulter med det utgravningsleder Augusta McMahon kaller «ekstraordinær likegyldighet». Her ser man, som arkeolog Henry Wright fra University of Michigan uttrykker det, «massevold motivert eller kontrollert av sentrale autoriteter».

– Jo, men det er et spørsmål om skala. Flere individer var samlet, men forholdsmessig var volden ikke verre enn tidligere, lyder det på en sprakende telefonforbindelse fra Azar Gat, som er professor ved Tel Aviv University.

Den hederlig omtalte krigshistorikeren har blant annet tatt fatt på spørsmålet i sin meget roste War in Human Civilization, som kom ut i 2006.

– Tanken om et opprinnelig nomadisk paradis er ønsketenkning, sier han.

– Antropologer har lenge vært ført på villspor av 1960-tallets studier av Kalahariørkenens buskmenn, som i første omgang så veldig fredelige ut. Men man så bort fra at det allerede eksisterte stater i området, og at de var med på å påvirke stammene.

Den store lærdommen finner man i Australia, mener Gat, som kaller kontinentet «et gigantisk antropologisk laboratorium».

– Da europeerne ankom, var det utelukkende snakk om nomader og jeger- og sankergrupper, som hadde levd uforstyrret i årtusener. Godt over tre hundre stammer som fylte vidt forskjellige økologiske nisjer. Vi har vitnesbyrd om at mange av dem kjempet uopphørlig innbyrdes. Og bare en detalj som at mange konsekvent bar skjold – det var neppe til forsvar mot kenguruer, sier Gat.

Når forskerne slår hverandre i hodet med utvalgte eksotiske stammer og forhistoriske utgravninger, er det like mye i en dypere saks tjeneste. Det handler om hvordan vi skal forstå den menneskelige natur – en størrelse som igjen har fått vind i seilet.

Etter andre verdenskrig har den store bruddlinjen ellers gått mellom dem som mente at mennesket har en iboende natur, og dem som har hevdet at vi utelukkende formes av kultur. I dag er ideen om sinnet som en tabula rasa forvist til de ytterste akademiske periferier. Til gjengjeld slåss store deler av sentrum freidig om hva som er kjernen i menneskenaturen – om den grovt sagt er god eller ond.

– Jeg mener nesten man kan skimte et paradigmeskifte de siste årene, sier Douglas Fry.

– Det har vært en ensidig fokusering på konkurranse – at arten har utviklet seg biologisk i en evig intern konkurranse, og at vi derfor grunnleggende sett er egoistiske av natur. I forlengelsen av dette har man det siste tiåret snakket mye om en medfødt tendens eller hang til vold.

Det fremvoksende fokuset er derimot på samarbeid og empati, båret frem av forskere med en klar evolusjonær inngang. En av de mer fremtredende er primatologen Frans de Waal, som i The Age of Empathy – Nature’s Lessons for a Kinder Society fra 2009 dokumenterer hvordan medfølelse, forsoning og selv altruistisk adferd praktiseres langt mer blant våre nærmeste slektninger enn vi har trodd. Og som han nylig bemerket i Science: «Hvis det virkelig var et genetisk grunnlag for vår deltagelse i dødelig konflikt, burde vi jo være villige deltagere.»

 

Militære studier gjennom tidene viser imidlertid at vi i utgangspunktet er ganske uvillige. Beretninger om og undersøkelser av soldater helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen avslører at soldatene, selv i lys av sterke saker som ideologi og patriotisme, føler en betydelig motstand mot faktisk å avfyre sine våpen mot fienden. Under andre verdenskrig viser diverse uttalelser at kun hver fjerde gjorde det.

Så rotfestet er motstanden at det amerikanske militæret erkjenner at man må forsøke å lure systemet, hvilket man gjør ved beinhard trening i å skyte med automatikk – såkalt «reflektorisk avfyring».

– Noe som ofte overses i sammenheng med konflikt er egenskapen tilbakeholdenhet, sier Douglas Fry, som skriver på en bok om emnet.

Evolusjonært finnes en rekke modeller for å unngå konflikt. Hos noen arter unngår individer hverandre så mye som mulig. Andre bruker spesielle holdninger, som holder andre på sikker avstand, og på et mer avansert nivå finner man ritualisert aggresjon.

– Nyere data fra primater viser at ut fra det samlede antall konfrontasjoner er det kun få som resulterer i kontakt, enda færre i egentlig kamp og kun ekstremt få i ordentlige skader, bemerker Fry.

– Og ser du realistisk på menneskelige populasjoner, er de i stand til å leve under uhyre tette omstendigheter uten at det får dem til å eksplodere i vold. Vi har innebyggede kontrollsystemer, som sørger for at vi ikke farer løs på andre selv om de sjenerer oss.

 

Adferdsforskerne Herbert Gintis og Samuel Bowles går enda lengre i deres konklusjoner. Med boken A Cooperative Species argumenterer de for at våre tidlige forfedre i langt høyere grad er naturlig utvalgt for å samarbeide og for å unngå vold enn for å praktisere vold. De små nomadiske gruppene var fullstendig avhengige av å samarbeide for å kunne overleve.

– Du kan ennå peke på nevrologiske tegn på dette, sier Douglas Fry.

Han viser til eksperimenter som viser at mennesker som samarbeider samtidig utløser oxytocin i hjernen. Et hormon som gir velvære og får oss til å føle tillit og samhørighet.

– Det tyder avgjort på at hjernen har en belønningsmekanisme for samarbeid, ikke sant?

Her vil noen innvende at vi også har en psykologisk evne til å skille skarpt mellom «oss» og «dem» – in group og out group, som det heter hos evolusjonspsykologene. Når noen er utenfor den gruppen vi selv identifiserer oss med, er det plutselig mye lettere å oppheve moralske regler som ellers gjelder. I hjernescanningsforsøk ser man til og med hvordan aktivering av hjerneområder involvert i empati faller drastisk når forsøkspersonene ser på bilder av «de andre».

– Det er kjent og velbeskrevet at vi kategoriserer hverandre i «oss» og «dem» automatisk og hele tiden, sier Azar Gat.

Han advarer dog mot å la diskusjonen om menneskenaturen falle i den ene eller andre grøften.

– Vi rommer begge deler – det empatisk samarbeidende og det egoistiske – for begge deler har kunnet betale seg evolusjonært. Vold er ikke, som Freud påsto, en primær drift, men må snarere anses som en medfødt evne eller et redskap i vår verktøykasse. Det ligger for hånden, og vi kan plukke det opp og bruke det. Men et avgjørende punkt er at menneskets natur ikke kan defineres i nøyaktige betingelser. Slik og slik. Den rommer en rekke potensialer og egenskaper, som kan utfolde seg i forskjellige grader og uttrykk, fordi naturen i praksis alltid er blandet med kultur, sier Gat.

 

Så blir spørsmålet: Hvilke kulturelle faktorer og omstendigheter finnes som kan øke eller innskrenke sannsynligheten for at vi bruker vold som redskap? Og her peker forskningen i forskjellige retninger. Historikeren Azar Gat er ikke i tvil om at det især er velstand som er nøkkelen til en stadig fallende voldskurve.

Før industrialiseringen, hvor man ikke kunne utvide ressursene, men kun fordele dem, førte man kriger om ressurser. Nå er vi ikke uten videre i stand til å gjøre «kaken større», som han uttrykker det, men globaliseringen og arbeidsdelingen i verdensøkonomien etablerer en gjensidig avhengighet som i seg selv er fredsskapende.

– Demokrati er en annen faktor som ser ut til å virke stabiliserende, og vi har i moderne tid sett en sterk trend mot større velstand og demokratisering, sier Gat.

– Den kan fortsette, men den kan også brytes. Og her melder det seg naturligvis et spørsmål om hva slike ting som klimaforandringer, miljømessige omveltninger og Kinas fremvekst kommer til å bety for konfliktsituasjonen.

 

Nettopp i en tid med den slags utfordringer, påpeker Douglas Fry, er det viktig med en bevissthet om de bedre sider av vår natur. Bevisstheten om at konflikt ikke er et naturgitt grunnvilkår. Som konfliktforsker har han skrevet om det fenomenet han selv har døpt fredssystemer – allianser eller sosiale kontrakter på tvers av distinkte grupper, som sørger for at man ikke kriger med hverandre. I artikkelen «Life Without War», som ble publisert i Science, beskriver han eksempler i fortid og nåtid – fra folk i det vestlige Australia, som ikke engang har et ord for krig og kamp, via tidligere århundrers nordamerikanske forbund av Iroquis-stammer til nålevende folkeslag i det øvre Xingu-deltaet i Brasil.

– Og EU! Riktignok har det gått av moten å omtale det europeiske samarbeidet som et fredsprosjekt, men det er likevel dets kjerne, sier Fry, og peker på en rekke fellestrekk mellom EU og de andre fredssystemene.

– Man forsøker å bygge opp en overordnet sosial identitet – med rødfargede pass, flagg med gule stjerner og en felles valuta, blant annet. Man skaper økonomisk gjensidig avhengighet, og man etablerer en rekke overnasjonale institusjoner.

Bevares. Akkurat nå bemerker man dog hvordan nord og sør roper skjellsord til hverandre, og nasjonalistiske og ikke minst fremmedfiendtlige bevegelser buldrer frem i kjølvannet av den økonomiske krisen.

– Men jeg lurer på om det ikke er et blaff på kurven. På bare et halvt århundre har man nådd dit at man ikke bare holder fred internt, men at man ikke engang lenger forbereder seg på muligheten for konflikt med sine naboer. Det er ganske enkelt utenkelig.

Annonse

Mer fra Ideer

«Å sverte, latterliggjøre eller true istedenfor å diskutere sak, er velkjent taktikk.»