10:23 - 09. november 2012

Kan vi sexe opp den grønne tidsånden?

Veien videre er å tone ned den negative, puritanske fortellingen og satse på historier som tilbyr håp.

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner

De siste tiårene har bragt en overflod av studier som med troverdighet dokumenterer at menneskeheten har alle forutsetninger for å møte klimautfordringene, matmangel, fattigdom og energikrise. Vi kan takle krisen, men vi gjør det ikke. Og vi vil ikke fordi vi faktisk ikke gidder. I dag er nødvendigheten av bærekraftig utvikling hverken et spørsmål om dokumentasjon (det har vært nok av bevis for at noe må gjøres), eller om teknologiske og økonomiske løsninger (det er nok løsninger på bordet). For å lykkes krever ideen om «en grønn fremtid» mer enn intelligent lovgivning og innovasjon i næringsliv og teknologi. Vi må overbevise en gjennomsnittlig norsk arbeidstager om at reduserte klimagassutslipp ikke betyr arbeidsledighet. Og vi må overtale hans kinesiske og afrikanske kolleger om at bærekraft ikke torpederer deres drøm om moderne velferd. Men først av alt må frustrerte talsmenn for miljø og bærekraft begynne å fortelle en mer fengslende historie.

I motsetning til moderne forskere som ofte irriteres over velgernes irrasjonelle oppførsel, tok Aristoteles – en av fortellerkunstens fremste eksperter – menneskelige emosjoner meget alvorlig som et fundament for en god historie. I sin Retorikk fremhevet han tre komponenter som måtte være med i en vellykket fortelling: logos (logikk og sammenheng), ethos (etiske verdier), og pathos (emosjoner). Til dette kunne vi tilføye en fjerde komponent – mythos – et spennende handlingsscenario med en karismatisk protagonist som vi har lyst å etterligne.

Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»