Annonse

Annonse

10:08 - 12. juli 2012

De nye miljøpessimistene

Klimastrategen Jørgen Randers er blant dem som mener folkemeningen står i veien for miljøsaken. Det er en farlig påstand.

Miljøpoliti: Kronikkforfatteren kritiserer den delen av miljøbevegelsen som mener at et sterkt lederskap à la Kina er nødvendig for å iverksette nødvendige klimatiltak. Her fra Xiaolangdi-demningen i Henan-provinsen. Foto: CARL ZHANG/SCANPIX

Denne våren utga professor Jørgen Randers sin bok 2052 – A Global Forecast for the Next Forty Years. Her tar Randers et kraftig oppgjør med det han omtaler som «menneskehetens kortsiktighet» og demokratiets begrensninger. Dagens demokratiske styringssystemer er ikke i stand til å levere de nødvendige resultatene på miljøområdet, mener Randers, som hevder både demokratiet og FN har spilt fallitt.

I etterkant av det delvis mislykkede miljøtoppmøtet i Rio de Janeiro, har Randers fått støtte fra blant andre Ole Mathismoen, leder for Aftenpostens politiske avdeling. I en kommentar som sto på trykk i juni, støtter Mathismoen Randers, og skriver at miljøtoppmøtet i Rio bare var «en påminnelse om menneskenes bevisste og ønskede handlingslammelse».

At forbruksmønsteret i vestlige land ikke er bærekraftig, er et ganske anerkjent standpunkt. Ressursbruken vår truer det biologiske mangfoldet, og bruken av fossil energi ødelegger klimaet. Men når spørsmålet kommer til hvordan vi kan endre på denne adferden, mener jeg både Randers og Mathismoen har foretatt en farlig resignasjon. Fremfor å påpeke de maktpolitiske og strukturelle barrierene for endring, representerer de to det jeg vil kalle «den nye miljøpessimismen». Den er kjennetegnet av sin umiskjennelige folkeforakt, og av troen på at folk flest står i veien når miljøkrisen skal løses. I stedet mener de nye miljøpessimistene at det er behov for et sterkt politisk lederskap med mot til å ta upopulære beslutninger. Resepten er å frata folk flest politisk makt og innflytelse og overføre den til eliten.

 

Artikkelen er 1376 ord lang.

Få tilgang til denne artikkelen og resten av Morgenbladet gratis i 3 uker.

Annonse