Annonse
22:35 - 13. september 2012

Ambisiøs amatør

Jon Hustad prøver verken å være nøytral, hyggelig eller folkelig. Det gjør Harde fakta nyskapende i Norge.

Programleder: Jon Hustad i en pause under innspillingen av første Harde fakta. Denne uken gikk program nummer tre. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

KRONIKK

Harde Fakta er verdt interessen programmet har vakt, selv om det foreløpig ikke er entydig vellykket. Det var ikke å vente, for svært få programserier av denne typen fungerer godt før de har gått seg til over tid, det vet alle som lager dem. Rett etter premiéren fikk programmet mye pepper for det som i realiteten er håndverk før finpussen: at tempo er for hastig, Jon Hustad for stiv og Elin Ørjaseter for hektisk. Og så er det dette med «høyrevridning», da, som de fra høyre liker og de fra venstre misliker, forutsigelig nok.

I ukens sending hadde Harde Fakta sin til nå kanskje beste debatt, en energisk og opplysende utveksling om arbeidsinnvandring. Programmer som det går tretten på dusinet av, fortjener ikke nødvendigvis særlig mer enn en kjapp karakteristikk i neste dags avis. Når Harde Fakta er verdt nærmere overveielse, er det fordi redaksjonen har lagt listen uvanlig høyt. Den går aktivt inn i noen viktige utfordringer ved det å drive politisk tv-journalistikk i Norge som andre aktører viker unna. Her er tre av dem:

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»