Annonse
11:13 - 26. juli 2012

Altruismens kår

Gruppen kan være viktigere enn individet, hevder Edward O. Wilson i sin siste bok. Og oppofrelse til fellesskapets beste behøver slett ikke å forutsette noe genetisk slektskap. En pervers misforståelse, mener hans tidligere disipler.

Annonse

Snart 40 år etter sin bok Sociobiology; the new synthesis er Edward O. Wilson (nå 83) på banen med The social conquest of earth. Som Sociobiology har også denne allerede rukket å skape opphetet debatt, men kanskje fra noe uventet hold. Denne gang er det primært fra «sine egne» Wilson høster storm, og det er ingen hvem som helst heller, med navn som Richard Dawkins og Steven Pinker i spissen. I sosiobiologidebatten, som nådde sitt høydepunkt tidlig på 80-tallet, men som hadde sitt etterspill her til lands i form av Eia og Ihles «Hjernevask», var det deler av humaniora og samfunnsfagene som satte de biologiske fortolkninger av mennesket i vrangstrupen, men hva er det ved Wilsons nye bok som nå provoserer gamle allierte?

Wilsons ambisjoner er (igjen) å forklare hvorfor samarbeid, sosialitet og samfunn er slik et formidabelt suksesskriterium både hos maur og menneske. Men Wilson har nå gått over til «den andre siden» ved å akseptere gruppeseleksjon – altså at gruppen kan utgjøre en seleksjonsenhet (grupper i konkurranse mot andre grupper), ikke bare individer eller individers gener (det siste er Dawkins’ ufravikelige standpunkt). Siden Wilson jo selvsagt også aksepterer at både gener og individer er viktige seleksjonsenheter, ender han opp med det han kaller multilevel seleksjon, flernivå-seleksjon (en gruppe kan rimeligvis bare være en relevant seleksjonsenhet hos sosiale dyr).

Vi skal komme tilbake til dette begrepet, men først: Hvorfor er spørsmålet om seleksjonsenhet så viktig, og hva innebærer denne diskusjonen egentlig? Dawkins standpunkt siden The Selfish Gene (1976) har vært at det er konkurranse på gen-nivå, altså mellom ulike genutgaver, som er evolusjonens essens. Dette er en logisk konsekvens av at gener konstituerer individet (genotypen er grunnlaget for fenotypen). Så langt er alt greit, og Dawkins er også med på at individet er av betydning, siden gener nødvendigvis må utspille sitt repertoar på organismenivå. Problemet oppstår når vi kommer til gruppenivå. Hvordan kan atferd til andres beste oppstå når evolusjonens imperativ er å bringe egne gener videre?

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»
«Thomas Nordahl utelater langt mer relevante fakta, nemlig statistikken for skriftlige eksamener.»