Annonse
19:30 - 10. november 2011

Jo, men

Tora Aasland spør om vi kan stole på vitenskapen. Svaret er selvsagt nei.

Annonse

«Vitenskap er vår mest systematisk anti-autoritære virksomhet, samtidig som den på et tidspunkt gjør krav på autoritet når faglig enighet er oppnådd. Spennet representerer en betydelig utfordring, og regjeringen ønsker å sette utfordringen på dagsorden.» Det er ironisk å høre forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland, landets øverste ansvarlige for sektoren, si dette, i en situasjon der antallet administrativt ansatte ved landets største utdannings- og forskningsinstitusjon, Universitetet i Oslo, er i ferd med å overstige antallet ansatte i vitenskapelige stillinger. At det er blitt slik, skyldes utvilsomt et ønske om å imøtekomme kravet om bedre kontroll og styring av de enorme ressursene samfunnet bruker på sektoren. Men hvor langt kan man kontrollere kreativ virksomhet? Bakgrunnen for den storstilte satsingen på samfunnsforskning på 1950-tallet, det Johan Galtung, Nils Christie og Arne Næss så for seg, var at forskningen skulle bidra til å gjøre politikken bedre. SV-fakultetene skulle være institusjoner der politikerne kunne henvende seg med spørsmål om alt fra barnehager til miljø- og næringspolitikk. Den store forskjellen på vitenskap og politikk er at den første forventer vi skal være deskriptiv, mens den andre er normativ. Vitenskapen etterstreber mest mulig kunnskap om hvordan verden faktisk er, politikken formulerer meninger om hvordan den bør være. Men hva betyr kunnskapsbasert politikkutvikling? Når trenger vi mer forskning, og når vet vi nok til å handle? Morgenbladets lesere vet, bedre enn avislesere flest – at vitenskap også er en retorisk metode, et overtalelsesinstrument og et legitimeringsapparat – for politikk. De som har sans for filosofen Hegel, vil også være enige i at all virkelig tenkning begynner med et «nei». Negasjonen er det som skaper bevegelse, som gjør det nødvendig å argumentere, også for allment godtatte konklusjoner. «Faglig enighet» er i seg selv noe mistenkelig. Sannheten, husker vi fra ex.phil.-pensumet, er ikke noe vi så lett blir enige om. Det sokratiske elementet i sann vitenskap, der man søker å gjøre det man tror fullt og fast på noe mer usikkert, er det motsatte av politikkens ideal om å overbevise og nøytralisere meningsmotstandere. Straks enighet er oppnådd, er den sunne vitenskapelige impulsen å utfordre enigheten. Vitenskapen har derfor bare begrenset verdi som legitimering for politikk. Forskningens eventuelle nytte ligger først og fremst i muligheten for å korrigere og justere igangsatte prosjekter og sosiale programmer. Iverksetting av store reformer på tynt vitenskapelig grunnlag, slik som Nav, er et minst like stort problem som at politikerne handler for sent, slik alt tyder på er tilfelle når det gjelder global oppvarming. Det burde være sjokkerende at Bård Vegar Solhjell offentlig kan avfeie en seriøs forsker som psykologen Lars Smith, med at han må «skjerpe seg», slik han gjorde i en avisdebatt i 2009. Smith viste til forskning han mente ga grunn til å hevde at innføringen av barnehage for alle ettåringer var et sosialt eksperiment som vi ennå ikke ser den fulle konsekvensen av. Men hva skal en statsråd med bekymrede psykologer, når pedagogene er enige om at barnehage for ettåringer er sunt, nødvendig og bra, ikke minst for språkutviklingen? Tora Aaslands spørsmål, «Kan vi stole på vitenskap?» er forstyrrende. Ikke fordi vi er uenige om svaret. Statsråden, som selv har jobbet som forsker i årevis, vet godt at svaret er nei. Det urovekkende skyldes inntrykket av at det skulle være et problem, ikke for Aasland, nødvendigvis, men for hennes kolleger. Når den frie, nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen nedprioriteres, og forskningen organiseres mer og mer som militære fremstøt – blir den kanskje til å stole på. Men om resultatene kan kalles «vitenskap» er mer tvilsomt. Vitenskap er demokrati i den forstand at kvaliteten på konklusjonene er avhengig av å bli utfordret. Sannheten er ikke noe man finner frem til en gang for alle, men en kontinuerlig prosess. Det er ikke «faglig enighet» som gir vitenskapen autoritet, men evnen til å fornye, forbedre og utvikle argumenter gjennom motstand. Vitenskapen kan og bør konsulteres, men den må ikke detaljstyres. Og den kan absolutt ikke ta politiske avgjørelser. mks@morgenbladet.no

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»
«Dei kunne jo ikkje ha erobra den økonomiske og politiske posisjonen dei erobra utan sin moderne sivilisasjon.»