Annonse
04:00 - 11. mars 2011

Hjelp, vi flyr

Alle krever assistanse, men hva bør staten yte til nordmenn i utlandet?

Høye forventninger: Det store gross av pakketurister tar ikke inn over seg at den norske stat bare kan yte bistand til et visst punkt, skriver Halvard Leira. Illustrasjonsfoto: Patrick Baz/Scanpix
Annonse

De siste ukene har regimer falt i Tunisa og Egypt. En rekke nordmenn var først og fremst irritert over at charterferien måtte utsettes, mens andre insisterte på å reise inn, for deretter å kreve hjelp fra Utenriksdepartementet (UD) med å komme seg ut igjen når det ble for hett i land i opprør. Hvordan kan det ha seg at nordmenn i utlendighet har en slik voldsom tiltro til at UD kan hjelpe hvis ting skjærer seg, og hva kan egentlig UD stille opp med? Og i en tid der stadig flere nordmenn tilbringer stadig mer tid utenfor landets grenser – hva er et rimelig nivå for statlig førstehjelp i utlandet?

Nordmenn er et folk med stor tiltro til staten. Det er det naturligvis gode grunner til, i et land der velferdsstaten spenner ut sjenerøse sikkerhetsnett fra fødsel til død. Men det kan faktisk virke som om forventningene til å få hjelp er enda større ute enn hjemme. Og nordmenn i utlendighet har da også gjerne kunnet sette sin lit til staten.

Norske sjømenn kunne i tiår etter tiår regne med trøst og støtte fra opp mot 800 norske og honorære konsuler i fremmede havner, et uhørt høyt tall i forhold til andre land av norsk størrelse. Under den tidlige norske sydenturismen på 1960- og 70-tallet, før reiseforsikringer var blitt allemannseie og charteroperatørene fulgte fra dør til dør, reddet slike konsuler mang en ferie ved å hjelpe til når pass og penger hadde forsvunnet. Og i dag er det altså slik at selv om man tiltales for mord i Kongo eller narkotikasmugling i Bolivia, så stiller UD opp, i det minste med hjelp til å ta kontakt med advokat.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»