Annonse

Annonse

13:30 - 21. november 2011

Hans kamp

Karl Ove Knausgård angriper en Hitler-lesning som tar ondskapen for gitt.

Det måtte vel komme etter alt oppstusset rundt tittelvalget: I bind 6 av sitt romanverk Min kamp skriver Karl Ove Knausgård flere hundre sider som er sentrert rundt Adolf Hitlers selvbiografi av samme navn. Han får noen til å gå til innkjøp av 1942-utgaven for seg, og setter i gang lesningen. I tillegg har han August Kubizeks og Ernst Hanfstaengls bøker fra da de var Hitlers venner, henholdsvis rundt 1910 og på 1920-tallet og han har Ian Kershaws Hitler-biografi Overmot og nederlag. Det er fristende å si at den boken som får hardest kritikk er Kershaws, selv om det teknisk sett ikke er sant, for Knausgård mener at Hitlers Min kamp er et eneste lang, ureflektert smørje av forurettet, smakløs, småborgerlig hatefullhet. Hvilket forøvrig er spot on. Men det Knausgård har gjort med Kershaw, og som danner introduksjonen til hans Hitler-studium, er å ta for seg de passasjene i Kershaws bok hvor bare Kubizek eller Hanfstaengl er kilde, og sammenligne, og det han finner der, bekymrer ham. Det viser seg raskt at Kershaw ikke gjengir ungdomsvennen Kubizeks minner om Hitler med noe som engang er i nærheten av nøyaktighet. Tvert imot: Knausgård har en rekke eksempler på at der Kubizek forteller om den unge Hitler i nøytrale eller positive ordelag, beskriver Kershaw den samme situasjonen med negativt ladede begreper og en latterliggjørende tone. Knausgårds eksempler er ganske overbevisende: Kildene er virkelig omskrevet på en måte som man skulle tro ville være umulig i et stort og sterkt rost faghistorisk verk. Når det har vært mulig for Kershaw å slippe unna med det, er det fordi den hånede og latterliggjorte part er Adolf Hitler, mener Knausgård, noe som også åpenbart er riktig. Kershaw har selvsagt poenger: Når Hitler skal skrive en opera sammen med Kubizek, som tar musikkutdannelse, er det Hitler som skal komponere den, Kubizek skal bare skrive notene, for Hitler er geniet. Det er selvfølgelig fristende her å se kimen til mannen som i 1942 forteller sine generaler hvordan krigen mot Sovjetunionen skal vinnes og tar over jobben som øverstkommanderende selv. Men Knausgård har likevel rett: Måten Kershaw herjer med den unge Hitler på, er ikke forenlig med vanlige litterære eller akademiske standarder. Vi aksepterer det kun i underholdningen: Damien i skrekkfilmen Omen som faktisk er djevelens avkom, kan kanskje beskrives slik, men ingen seriøs romanforfatter kunne tatt Kershaws tone overfor en av sine figurer uten å bli slaktet av kritikerne. Og akademisk er det heller ikke akseptabelt: Det Kershaw gjør finner vi i stort sett bare i hagiografiene, da med motsatt fortegn. For Knausgård er tonen helt utillatelig: Den postulerer en Hitler som er «Hitler» lenge før han faktisk begår noen politiske handlinger i det hele tatt, for det Kershaw håner er jo ikke en person som dreper og herjer, men en ung ubemidlet gutt med kunstnerdrømmer og en trang til å bli noe annet enn solid statstjenestemann. En vanlig figur i europeisk litteratur, i retning av den navnløse i Knut Hamsuns Sult. Kershaws latterliggjøring og hån impliserer en Hitler som er ødelagt og ond fra første øyeblikk. Kershaw leser den eldre Hitler inn i den unge. Dermed fremstår det som om den unge Hitler måtte bli diktatoren Hitler. Predeterminasjon undergraver imidlertid ansvaret for våre handlinger, og muligheten for at Hitler kunne valgt annerledes kommer i bakgrunnen. Men dette blir feil: Hitlers byrde av skyld blir større hvis man forutsetter at også han en gang var skyldfri, mener Knausgård. Min kamp 6 er i høy grad Knausgårds refleksjoner over hva i menneskets natur og kultur som gjorde Hitler og holocaust mulig. Men preteritum er unøyaktig her, for Knausgård er også en skarp kritiker av samtiden. Vi har fortsatt mange av de kulturtrekkene som endte i nasjonalsosialismen, mener Knausgård, forskjellen er at bare at vi er helt enige om at vi ikke har dem. Vi ser fortsatt på de gitte egenskapene i mennesket, slik nazistene gjorde med «blod» og «rase», vi tør bare ikke innrømme det mer. I den seriøse kulturen vi holder oss med, er det indre verdier som teller, i virkeligheten går vi fortsatt umiddelbart etter det vakre, men vi kan kun innrømme det i populærkulturen. I den offentlige kulturen er vi på jakt etter det beste argumentet i politiske debatter, i virkeligheten, som altså er skjøvet ut i populærkulturens frynser, ser vi etter politikerens karisma. Fortsatt overtrumfer følelser intellekt, noe Hitler visste å utnytte som ingen annen før eller siden, vi bare innrømmer det ikke lenger. Ja, vi benekter hardnakket alle de sider ved mennesket som vi tenker oss kan lede til en ny Hitler, mener Knausgård, som deretter stuper rett inn i ormebolet og hevder at vårt Hitler-vern på en måte er nytteløst i den forstand at det neste onde vi løfter frem vil vektlegge nettopp ikke å se ut som Hitler, det vil finne en annen vei: Når det neste ondet kommer, vil det ikke komme i form av «noe galt», som nazismen, men som «det rette», mener Knausgård. Hm. Så «den neste Hitle»” vil være antinazist og antirasist, eller? Karl Ove Knausgård er virkelig ikke redd for kontrovers: Han forteller at han har ikke har klart å gjennomføre konseptet for Min kamp, å skrive akkurat det han mener helt uten tanke på konsekvensene, men han har åpenbart ikke gitt opp. Se bare her: Ja, han kommer inn på Behring Breivik, og nei, ikke først og fremst ved den trygge og gode tanken om at «ABB er lik Hitler». I stedet skriver Knausgård at hans egen følelse av solidaritet med det «norske» i sene julidager kanskje ikke var så forskjellig fra den følelsen av samhørighet med «det tyske» mange følte i Tyskland i 1933. Det er, om ikke annet, en helt ny vinkling. Igjen.

Lese mer?

UKE
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse