Annonse
04:00 - 01. april 2011

Flytende rettstenkning

Hans Petter Graver foregir å tilby en nøktern presentasjon av rett og juss for ikke-jurister, i realiteten bringer han til torvs kontroversielle, juridiske partsinnlegg.

Ambivalens: Et kritisk utenfra-blikk kan være et betimelig korrigerende moment, men det kan også føre på avveie når det gjelder å forstå rettens egenart som samfunnsfenomen. Raphaels «Justitia» fra vatikanutsmykningen
Annonse

«Også av juristene må vi kreve samfunnsansvar, enten de behandler retten ut fra en posisjon i domstolene, påtalemyndigheten, forvaltningen eller næringslivet.» Hans Petter Graver håper med sin bok Hva er rett (2011) å bidra til «at jurister kan bli seg dette ansvaret mer bevisst». Jurister i den offentlige samfunnsdebatt er gjerne advokater: enten strafferettsadvokater, som er avvikere i forhold til det ekspanderende sjikt av forretningsadvokater, eller medieadvokater, som er høyt gasjerte representanter for ressurssterke klienter, om de nå opptrer som næringsfrihetens eller trykkefrihetens apostler. Det hører til unntakene å oppleve en advokat ta ordet i en sak der en ikke kan ane en eller annen forbindelse til en klient.

Den professorale jurist i det offentlige rom har tradisjonelt vært en markant samfunnsetisk skikkelse i det norske system, fra Schweigaard og Aschehoug til Andenæs og Eckhoff. I senere år har det ikke vært like lett å få øye på et tilsvarende professoralt nærvær, men Hans Petter Graver er et unntak. Med sin forankring i så vel rettsfilosofi og rettssosiologi som forvaltningsrett og konkurranserett er han en av de få professorale generalister med en vedvarende offentlig tilstedeværelse.

 

I sin nye bok tar Graver leseren med på en rundtur i det rettslige univers med tema som rett og moral, rett og makt, rett og sannhet, rett og rettsanvendelse, dyder og jurister. Hva er rett dokumenterer hans brede orientering med en stor – noen vil nok si: vel stor – reseptivitet overfor tidens skiftende idéstrømninger. Graver har et blikk for ikke-juridiske perspektivers betydning for den juss jurister praktiserer. Retten fremstilles med en befriende åpenhet mot så vel filosofisk språkanalyse og hermeneutisk fortolkningslære som det narratives plass i samfunnsforståelsen. Et juridisk panorama presenteres med bred innsikt og i en retorisk velformet prosa som mang en professoral kollega kan misunne ham. Teksten flyter lett, stundom slik at en føres nærmest umerkelig inn og ut av de største juridiske stridsspørsmål. Adskillige passasjer vil være kjent fra Gravers tidligere, offentlige innlegg, men her i en ny og stedvis vel usystematisk konstellasjon uten den indre sammenheng en ville forvente i en elementær bok av dette slaget. Gravers fascinasjon for det retorisk-estetiske kan stundom spille ham et puss, som når han mener å se en forbindelseslinje mellom den amerikanske funksjonalistiske arkitekt Frank Lloyd Wright og høyesterettsdommer Hans Michelsen. Lloyd Wrights formel om ting «fullkomment tilpasset sin funksjon» som synes å ha «en egen og overlegen skjønnhet» stilles sammen med det Graver kaller Michelsens ideal: «sterk i sak, mild i form».

Boken tar ifølge forordet «sikte på å besvare spørsmålet Hva er rett – slik juristene ser det». Graver mener slik å tale på vegne av juristene som gruppe. Vel er Graver dekanus ved Oslo-universitetets juridiske fakultet, men er det en posisjon som autoriserer til å opptre som talsmann for juriststanden? Adskillig av hva Graver bringer i sin bok, er felles tankegods for norske jurister og ganske ukontroversielt. Mer problematisk blir hans ambisjon når han beveger seg inn på felt hvor det til dels er, og har vært, skarp uenighet jurister imellom. Den blir ikke enklere ved presiseringen av bokens formål; den er ikke et innlegg i juristenes diskusjon om rettens innhold og utvikling: «Siktemålet er ikke å diskutere med juristene, men å forstå dem og dermed å kunne forstå retten.» Den skal gi «kunnskap for å holde juristene under kontroll». Graver opererer som forfatter i en trippelrolle: som juristmedium, som ekstern observatør og som juristprofesjonens kontrollør. At det selv for en jussprofessor kanskje er en vel ambisiøs rollekombinasjon, får så være. Det prinsipielt betenkelige ligger først og fremst i en sviktende selvforståelse: Graver foregir å tilby en nøktern juridisk presentasjon av rett og juss for ikke-jurister, samtidig som han i viktige spørsmål i realiteten bringer til torvs kontroversielle, juridiske partsinnlegg.

 

Graver er så å si blitt juridisk voksen via rettssosiologiens utenfra-blikk på den juridiske profesjon, slik han tidlig dokumenterte i doktoravhandlingen Den juristskapte virkelighet (1986). Avhandlingen står solid plantet i en hovedstrøm i norsk rettssosiologi med dens dype ambivalens til juss og jurister. Et kritisk utenfra-blikk kan være et betimelig korrigerende moment i forhold til en profesjon med en mangelfull sosiologisk selvrefleksjon, men det kan også føre på avveie når det gjelder å forstå rettens egenart som samfunnsfenomen.

At Graver ikke er fri for den rettssosiologiske rettsambivalens, viser hans lettvinte omgang med historien. Graver vier stor plass til Kjartan Fløgstads fremstilling i Grense Jakobselv av tyske juristers rolle før, under og etter Hitler: «Juristene kommer ikke godt ut av romanen,» konstaterer Graver. Tyske akademikeres knefall for Hitler er vel dokumentert og diskutert gjennom en rekke historiske studier; den gjaldt ingenlunde bare jurister, men leger, ingeniører, arkitekter, filosofer, historikere – og forfattere. Og en spør seg: Hva er relevansen av tysk historie i norsk kontekst hvor Høyesterett førte an i motstandskampen – Hjemmefrontens leder var, som kjent, en jurist, og i spissen for Milorg stod en annen jurist. I krig som i fred finnes det altså jurister på begge sider – også jurister. Hva sier denne sammensatte historiske erfaring om juss og juristers samfunnsrolle? At Fløgstad i sin sedvanlige elitejakt ikke stiller slike spørsmål, er kanskje ikke så overraskende. Mer forunderlig er det at jussprofessor Graver åpenbart deler Fløgstads juristskepsis på slike premisser – i det minste i denne delen av sin bok.

Graver føyer til med referanse til Fløgstad: «Både ideologisk og personellmessig er det en kontinuitet fra Det tredje riket gjennom den kalde krigens Vest-Tyskland og Nato til dagens Tyskland og Europa.» Det er utvilsomt én side, som Fløgstad ser, men det finnes også en annen side, som Graver burde se: Den tyske forbundsrepublikken fikk i 1949 en ny forfatning med en fyldig menneskerettighetskatalog, aktivt håndhevet av tyske domstoler, inklusiv den nye forfatningsdomstolen. Graver anbefaler interessant nok nettopp denne domstolens tilnærming til Den europeiske menneskerettskonvensjon og -domstol (EMK og EMD) som mulig forbilde for norsk Høyesterett. Men det er på et sted i boken hvor Fløgstad ikke er ideologisk premissleverandør.

 

En grunnleggende tematikk i norsk som i europeisk rettstenkning og rettsliv er det vedvarende spenningsforholdet mellom rettighetsjuss og styringsjuss – med 1800-tallets formulering: spenningen mellom «den Enkeltes Ret» og «de Styrendes Magt», hver for seg legitime og nødvendige hensyn. Mens rettigheter skal gi vern mot statlige inngrep: frihet fra politikk, muliggjør rettslige reguleringer statlig styring ved hjelp av juss: en frihet til politikk. Flertallet gir lover som domstolene håndhever, samtidig som de institusjonaliserer individ- og mindretallsvernet. Denne i et rettsstatlig demokrati uopphevbare spenning er blitt ytterligere aksentuert ved den rettslige internasjonalisering, der blant annet menneskerettigheter, håndhevet av Høyesterett og EMD, utfordrer det nasjonale styringsrom.

Den ambivalens til juss og jurister Graver introduserer i forordet – behovet for «å holde juristene under kontroll» – forblir i boken for øvrig stort sett underliggende og udiskutert. Jussen avsløres som maktens foruroligende instrument, samtidig som det ifølge Graver er med jussen vi styres mot det gode samfunn. Bokens lengste kapittel er «Kolliderende rettigheter». Heller ikke her diskuterer Graver med juristene – han bare fremlegger den fornuftige juridiske posisjon, som er hans egen, og som ved nærmere ettersyn viser seg å sammenfalle med posisjonen til den styringsjuridiske elite, anført av Regjeringsadvokaten, nasjonens styringsjuridiske politbyrå. Årene hos Regjeringsadvokaten har åpenbart heller ikke gått sporløst hen over Graver.

 

Fra den styringsjuridiske posisjon er det ikke juristene som sådan som skal holdes under særlig kontroll, men domstolenes jurister. De fremste juridiske problemskapere er Høyesterett og i økende grad EMD. Forunderlig fraværende på styringsjuridisk hold, og i Gravers bok, er refleksjonen over det relativt sett beskjedne omfang av domstolsskapt rett sammenholdt med den rettsliggjøring regjeringen og Stortinget (og gjennom dem i økende grad EU/EØS) står for. EMD vurderes ensidig med henblikk på dens negative innvirkning på norsk rett; dommer som har styrket grunnleggende rettssikkerhetsgarantier og muligheten for kritisk journalistikk i Norge, forbigås i stillhet. Direkte oppsiktsvekkende er det at EMDs rolle som rettsstatsgarantist i nye demokratier med langt større utfordringer enn våre faller utenfor Gravers synsfelt. Eksemplene på domstolshåndhevet rettighetsvern fremstilles stort sett som problematiske. Og det er domstolenes institusjonelle rolle like mye som den internasjonale «innblanding» i norske forhold som synes uønsket. Som leder av Diskrimineringslovutvalget stemte Graver i 2009 ikke bare mot inkorporering av EMKs diskrimineringsprotokoll, men også mot å gi diskrimineringsvernet en reell beskyttelse i Grunnloven. I tillegg til den forhåndsannonserte trippelrolle har Graver også en rolle som juridisk aktør.

Graver beklager seg over det han kaller «den litt leie situasjonen vi nå er inne i, med sterke motsetninger i synet på menneskerettighetenes stilling i norsk rett». «Flertallsstyre gjennom statlige organer som parlamenter, regjeringer og forvaltning er nesten blitt skjellsord» på rettighetsjuridisk hold, hevder Graver uten nærmere referanse, samtidig som han unnlater å nevne de bidrag han selv har gitt til «den litt leie situasjonen» ved å bruke sin retorikk til stråmannsargumentasjon og religiøse karakteristikker av motstandere. Rettighetsjuristenes syn har «et visst religiøst preg»: «Enhver motforestilling skal nedkjempes, avvik tåles ikke.» (Dagbladet, 29. mai 2009).

 

Hvordan skal jurister kunne «hevde det rette selv mot retten» om ikke med en rettighetsforståelse som motvekt til den ekspansive bruk av juss som styringsredskap? Hva er det vi kan lene oss mot «når det virkelig gjelder, når vi ikke kan stole på juristene og rettsstaten»? Gravers prinsipielle svar er klart og – i lys av resten av boken – overraskende: «Det som kan virke som en beskyttelse er oppbyggingen av institusjonelle ordninger for ekstern kontroll med statens makt, som vi ser gjennom det internasjonale menneskerettighetsvernet. Foreløpig er det snakk om skjøre konstruksjoner, likevel grunnlag for håp.» Materiale til bestyrkning av de skjøre konstruksjoner er vanskelig å finne i Gravers tekst. Institusjonelle ordninger som setter grenser for nasjonal styringsmakt, kan Graver styre sin begeistring for, særlig om det skulle gjelde et så avansert demokrati som det norske. Det er visst kun som idé at internasjonalt rettighetsvern utgjør håpet i Gravers rettslige dystopi.

Graver har nylig i en samtidsdiagnose grepet til Zygmunt Baumans metafor om en «flytende modernitet», hvor også retten er blitt flytende. I denne flytende tilstand forsvinner grunnen under etablerte idealer som forutberegnelighet og rettskildehierarki, med drastiske følger også for rolleoppfatningen hos rettslivets aktører. Dommeren er således ifølge Graver ikke lenger en person som upartisk søker å legge vekter i to balanserende skåler, men snarere å ligne med den målstyrende skipper på det opprørte hav. Men hvilket mål er dette i en verden der alt flyter? Tas disse metaforene på alvor som noe mer enn en fiks postmoderne metaforfilosofi, må en undre seg: Gir det lenger mening å stille spørsmålet hva er rett?

 

Anine Kierulf er stipendiat, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Rune Slagstad er professor, Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo. Hans Petter Graver er professor dr. juris ved Institutt for privatrett og dekan ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. I boken Hva er rett (2011) drøfter han hvordan retten får sin autoritet, forholdet mellom juss og politikk og juristenes særlige ansvar som hevet over retten.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer