Annonse
04:00 - 05. august 2011

Et blødende hjerte

Fornuften kan ikke skilles fra følelsene.

Rammet: «Massakren rammet meg hardt, hardere enn den ville gjort hvis den hadde hendt et annet sted,» skriver Siri Hustvedt. Foto: Joerg Carstensen/Scanpix
Annonse

Som borger av De forente stater har jeg flere ganger lest beretninger om massedrap i avisene og fulgt kulturdebattene som uunngåelig følger i deres kjølvann. Oklahoma City, Columbine, Virginia Tech er bare tre av navnene som er kommet til å stå for groteske blodsutgytelser i USA. Selv om man ikke venner seg til slike redsler, er de likevel blitt en del av den amerikanske virkeligheten. Mellom 1986 og 1997 var det tyve tilfeller av brevbomber levert av postansatte i De forente stater, som førte til at førti mennesker mistet livet og ga opphav til et nytt uttrykk i språket: «going postal». Noen dager etter at Anders Behring Breivik gjennomførte sine ugjerninger i Oslo og på Utøya, leste jeg de to førstesideartiklene om Norges sorg i The New York Times og kjente tårene renne nedover ansiktet. Jeg er norskamerikaner. Jeg snakker norsk. Min mor, som nå er åttiåtte år, forlot Norge tidlig på femtitallet for å gifte seg med min amerikanske far, men hun har aldri oppgitt sin norske identitet. Jeg har kjære slektninger og venner i Norge, og massakren rammet meg hardt, hardere enn den ville gjort hvis den hadde hendt et annet sted.

Senere den dagen gjorde min mann meg oppmerksom på en bortgjemt liten artikkel langt inne i den samme avisen som jeg hadde felt tårer over. Under en krangel i et fødselsdagsselskap som familien feiret på en rulleskøytebane i Grand Prairie i Texas, hadde en mann trukket et skytevåpen, skutt fem mennesker og deretter tatt sitt eget liv. Dette var en nyhet, men ingen stor nyhet i et land der det er enkelt å kjøpe våpen og der munnhuggeri ofte utarter til væpnet kamp. For å fastslå det åpenbare: Enkelte land er mer voldelige enn andre. I Norge er drap en sjeldenhet, og uansett omstendighetene ville et dødstall på seks berettiget til langt mer enn en kort notis i avisen. Syttisyv døde i et land der voldsom død er uvanlig, kan bare komme som et sjokk. Min mor, som bodde i Askim under naziokkupasjonen, har levende minner om dem som forsvant om natten og aldri kom tilbake fra leirene i Tyskland. Hun er ikke ukjent med det uhyrlige i mennesket, men massakren syntes å ramme selve hennes identitet som norsk. Det gjorde henne kvalm at det var en nordmann som hadde begått denne handlingen.

Vi har alle det jeg kaller «stamme»-følelser, en sterk emosjonell identifikasjon med dem vi anerkjenner som våre - familien, hjemstedet, folket, nasjonen, våre trosfeller. Vi er naturlig sosiale vesener, født til å formes av og leve blant andre. Ikke desto mindre kan denne følelsen av identifikasjon føre til grufulle ideologier. Mennesket er det eneste dyret som dreper for ideer. Og ideer er både mektige og farlige. De er avgjørende for vårt selvbilde - en bevisst følelse av hvem og hva vi er. Vi kan jo bare definere oss selv gjennom relasjon, gjennom likhet og forskjell. Jeg kan bare være dette i relasjon til dét. Jeg er høy fordi de fleste mennesker i verden er kortere enn jeg er. Men de dialektiske realitetene ved likhet og forskjell springer ofte ut av primalfølelsen frykt, en frykt for den mystiske og uforståelige, totalt forskjellige Andre, som med sin annerledeshet raskt blir fienden.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.