Annonse
04:00 - 13. mai 2011

En annen tenkemåte

Om hvorfor japanerne takler naturkatastrofer.

Fellesskap: Først og fremst støtter man hverandre ved ikke å gi uttrykk for angst og redsel, skriver Beatrix Fife fra Tokyo. Et par står under kirsebærtrærne og ser på ødeleggelsene etter jordskjelvet og tsunamien i Kamaishi, nord i Japan. Foto: Scanpix
Annonse

Den 11. mars 2011, mens jeg handlet i en liten butikk rett ved her hvor vi bor i Tokyo, begynte plutselig veggene å bevege seg. Det vibrerte sterkt, det var som bølger under føttene. Butikkeieren åpnet de automatiske dørene og holdt dem åpne med hendene. To kunder sto ved døren mens de holdt hverandre i armen. Ute svaiet bygningene fra side til side. Folk stoppet opp og så seg rundt. De så opp mot bygningene, for det farligste er når vegger og tak raser sammen. Bilene i gaten stoppet. Veikrysset gikk opp og ned i midten, som bølger i havet. Strømmastene svingte som vindusviskere. Dette varte ganske lenge, og alt beveget seg igjen flere ganger. Dørene til husene sto åpne, folk var ute i gaten og prøvde å ringe med mobilen. Var det i orden med de nærmeste på kontorer eller hjemme? Det var det første alle tenkte på, og selvfølgelig også hvor det sterkeste skjelvet var. For det må ha vært sterkere et annet sted. Så snart det er jordskjelv i Japan, blir styrken på skjelvet, hvor det er og om det kan oppstå tsunami, umiddelbart varslet på tv og radio og de fleste mobiltelefoner. Nå var det tsunamivarsel nord for Tokyo.

 

Man er vant til det her. Jeg så selv for meg jordskjelvet i Kobe for 15 år siden, kjente det langt inni meg da jordskjelvet her startet, jeg bodde den gang i Kyoto. Nå begynte jeg igjen å skjelve i hele kroppen, som den gang. Man blir aldri egentlig vant til det. Alle er redde. Man er redd for sitt liv. Skjelvet kan gi seg, men det kan bli enda større. Det er man forberedt på her, i den grad at det ligger dypt i enhver japaner at når som helst, på ett sekund, kan alt ødelegges og forsvinne. Denne fantastiske, vakre, solfylte, blomsterduftende naturen i Japan har en mørk side: tsunami, regn, tyfoner, landras, vulkaner og jordskjelv… Det er som pluss og minus, dag og natt. På et øyeblikk kan naturen drepe. Alle vet det. Derfor blir en vakker blomst en gave i livet, og man ønsker å ære den, kontemplere den, ta den tid man trenger for å betrakte den. Ta et foto for å huske den. Hvert øyeblikk er gull. Livet er kort, og det vet alle.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Når man viderefører dette på akademisk nivå, er det ikke morsomt lenger. Da blir det farlig.»