Annonse
04:00 - 21. oktober 2011

Dust av kjærlighet

Tåler vi å se Nansen sårbar og litt latterlig?

Akten: Fridtjof Nansen sendte seks nakenfotografier av seg selv til Brenda Ueland.Tre av dem er gjengitt i Eric Utnes bok Nansens siste kjærlighet. Foto fra boken/Orfeus forlag
Annonse

Historien om at Fridtjof Nansen som 67-åring sendte nakenbilder av seg i brev til sin 37 år gamle flamme, Brenda Ueland, er noe de fleste med interesse for Nansen har visst i noen år. Bildene hadde færre sett, før Aftenposten publiserte noen av dem sist lørdag. Jeg innrømmer at det ikke bare var historisk interesse som fikk meg til å kaste meg over avisens kulturdel den dagen. Utgivelsen av boken Nansens siste kjærlighet, som ifølge Aftenpostens optimistiske overskrift «kan bli omstridt», reiser flere interessante spørsmål om skillet mellom offentlig og privat, om biografisjangeren og om presseetikk. Det kan virke en smule naivt, når bokens redaktør Eric Utne, Brenda Uelands stebarnebarn, i et innlegg på Aftenpostens debattsider onsdag denne uken, hevder å være «sjokkert» over at Aftenposten valgte å toppe artikkelen om boken med bilder fra boken; «prydelige bilder av en vakker mann», som sjefredaktør Hilde Haugsgjerd formulerer det. En redaktør må ta andre hensyn enn en biograf, som har andre interesser enn den biografertes familie. Hvis noen skal kritiseres for publiseringen av dette materialet, måtte det i første rekke være Brenda Ueland, som ikke ødela brevene, dernest hennes stebarnebarn, som altså har valgt å publisere dem, med bilder og det hele. At en biograf har et bevisst forhold til forskjellen mellom offentlig og privat, slik som Carl Emil Vogt har gitt uttrykk for, er i og for seg aktverdig. At biografen Karin Berg, forfatter av boken Nansen og hans kvinner fra 2004, som dermed allerede befinner seg i privatsfæren, ikke inkluderer materialet, er imidlertid ganske uforståelig. Bildene og konteksten de ble brukt i, har selvsagt historisk interesse. Hvor stor interesse, kan diskuteres. Forteller materialet noe om Nansen som vi ikke visste fra før? Etter å ha lest boken, er jeg usikker på om det er dekning for lanseringsukens påstander om at det dreier seg om kjærlighetslitteratur i verdensklasse. Ikke dermed sagt at brevene er dårlig skrevet. Det er til gjengjeld ingen tvil om at forholdet hovedsakelig er litterært. De to møttes bare én gang, og hadde ikke mer enn i høyden tre dager sammen. Han fikk gjennom brevvekslingen som varte et år, det siste året han levde, et tilfluktssted fra jobben, som han er grundig lei av, og det traurige livet hjemme. Om hennes drømmer og forhåpninger var mer konkrete, sier boken lite om, men jeg tror henne når hun skriver at hun ble «avhengig» av brevene fra Nansen, at de virket «som narkotika» på henne. Det er synd at Brenda Uelands brev er tapt, for Nansens brev er i stor grad kommentarer til hennes. Hun skriver selv, i et dagboknotat, at hun la mye flid i skrivingen, opptil fem timer på ett eneste brev, noe som får henne til å bekymre seg for at de er «uekte» i betydningen tilgjorte. Men det plaget ikke mottageren på den andre siden av Atlanteren. Hvis vi ser bort fra at Nansen var en gift mann, er betroelser som denne bare søte. Søte og gjenkjennelige og misunnelsesverdige: «Du har fortryllet meg fullstendig, jeg svever av forelskelse og kan ikke nå bakken lenger.» I 2011 er det vel egentlig bare Facebook som kan bli sjokkert av nakenhet. Aftenpostens artikkel ble raskt fjernet fra avisens Facebook-side fordi nakenhet eller annet av seksuell karakter er i strid med nettstedets regler. Ansvarlighet i alle ledd, altså. Intimitet på avveie er alltid potensielt pinlig, men det er vanskelig å se at Nansen skulle trenge beskyttelse mot seg selv. Med selvutløser og eget fremkallingsutstyr har Nansen full kontroll over situasjonen, og poserer i kjent stil. I brevene til Brenda Ueland gir han uttrykk for at han virkelig ønsker å blottstille seg. Å kle seg kroppslig og sjelelig naken for sin elskede, er imidlertid vanskeligere og mer krevende enn man tror. Kanskje er det derfor Nansen lar være å ta nye bilder seg selv, men sender noen som er tatt tidligere, som han er stolt av. Et mer interessant spørsmål enn hva brevene og bildene forteller om Nansen, er hva de ulike holdningene til dem forteller om oss. Ville materialet blitt oppfattet som like problematisk om Nansen hadde vært litt yngre og Brenda Ueland litt eldre? De av Aftenpostens lesere som fikk morgenkaffen i halsen sist lørdag, kan ikke skylde på redaktørens skitne fantasier. Reaksjonen skyldes snarere den skitne småborgerlige fantasiløsheten. mks@morgenbladet.no

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.