Annonse
04:00 - 08. juli 2011

Akutt terapibehov

Bioetikken trenger å finne tilbake til seg selv.

Freuds sofa: I de første 15 år av sin virketid, det vil si fra cirka 1970 til 1985, kan man med rette hevde at akademisk bioetikk forfulgte det samme målet som den sigarrøykende mannen bak sofaen i Berggasse 19: selvets frigjøring. Foto: Wikimedia
Annonse

Observasjonen bringer meg til den akademiske bioetikkens farsfigur: medisinen. Skal vi tro Stephen Toulmins påstander i artikkelen, «How medicine saved the life of ethics» fra 1982 fungerte medisinen på 1970-tallet som en aktiv livgiver og livredder for akademisk etikk, bioetikk inkludert. Denne tittelen har gjennom de siste 29 årene blitt hyllet som en treffende karakteristikk av den akademiske (bio) etikkens første periode. Fra min tidligere lærer i moralfilosofi, medisinsk etikk og vitenskapsetikk, professor emeritus Knut Erik Tranøy, har jeg lært å sette pris på følgende utsagn: «You should not only say, ‘This is true’, you should in addition ask, what else is true?»

Spørsmålet bringer meg ikke bare tilbake til Toulmins artikkel, men også til sofaen i Berggasse 19. Dersom vi betrakter situasjonen ut fra akademiske arbeidsmuligheter og lønnsbetingelser har Toulmin utvilsomt rett i sine påstander, ettersom avsløringen av en rekke medisinske forskningsskandaler på 1970- og 1980-tallet, gjorde det klart for alle - med mulig unntak av medisinen selv - at grensen mellom moralsk korrekt og klanderverdig medisinsk adferd ikke lenger kunne være opp til den enkelte medisinske forskers eller leges samvittighet å avgjøre. Disse avsløringene, i kombinasjon med fremveksten av en høyteknologisk medisin som muliggjorde hjerte- og nyretransplantasjoner, gjorde at etikkompetanse begynte å bli etterspurt i medisinsk forskning og praksis. Det førte i sin tur til at mange jobbsøkende etikere fant et akademisk hjem innenfor det medisinske establishmentet, gjennom etableringen av etikkomiteer, lærestoler i bioetikk og bioetikk-institutter ved de fleste medisinske fakulteter og universitetssykehus, særlig i USA.

Betrakter vi imidlertid situasjonen fra sofaen i Berggasse 19 ville følgende tittel også ha sin berettigelse: «How (bio) ethics saved the decency of medicine». I de første 15 år av sin virketid, det vil si fra cirka 1970 til 1985, kan man med rette hevde at akademisk bioetikk forfulgte det samme mål som den sigarrøykende mannen bak sofaen i Berggasse 19: selvets frigjøring. Uten det imponerende arbeid pionerene i bioetikk nedla i disse årene ville pasienters rett til selvbestemmelse sannsynligvis fortsatt vært neglisjert av det medisinske establishmentet. Uten den akademiske bioetikkens innsats i disse årene ville medisinens paternalistiske tenkning fremdeles ha rådet grunnen i medisinsk forskning og praksis.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer