Annonse
04:00 - 03. desember 2010

Sulten på Gud

Kristendommen er blitt eksotisk for mange nordmenn, mener Didrik Søderlind. I boken Kristen-Norge. En oppdagelsesreise beholder han tvilen, men avslører sulten.

Ingen blautfisk: Didrik Søderlind i Human-Etisk Forbund kaller seg tvilende ateist. – Tvilen gjør at jeg fortsatt har lyst til å lære mer om religion, sier han under samtalen med Morgenbladets Marius Lien.
Annonse

Når man leser forlagets beskrivelser av boken, får man inntrykk av at du har foretatt en veldig eksotisk reise. Litt som når de gamle sosialantropologene dro til Amazonas for å beskrive Yanomamö-indianerne. Du jobber til daglig i Human-Etisk Forbund, og jeg er nysgjerrig på hva som pågår bak de lukkede dørene i Humanismens hus. Er dette en holdning som er vanlig å finne hos dere – at Kristen-Norge er et veldig eksotisk sted? – Nei, det er det nok ikke. En av grunnene til at jeg har et avslappet forhold til kristendommen, er at jeg har vokst opp i et miljø der den egentlig aldri har vært noen faktor. Jeg satte meg ned og tenkte over om kristendommen noensinne hadde utgjort noe negativ i livet mitt, og det kunne jeg ikke finne. Den har aldri blitt dyttet på meg, alltid vært der på avstand, som en fremmed ting. Du sa eksotisk. Ja, jeg tror kristendommen er blitt ganske eksotisk for mange nordmenn. I hvert fall for de av oss som bor i de større byene. – «Hvis man leter etter kristenfolket er Sørlandet stedet å begynne,» skriver du. Men er det så vanskelig? Du ville fått et temmelig stort spenn hvis du tok en runde her på huset og ut i gaten, og spurte folk hva de tror på? – Selvfølgelig, men sånn jeg opplevde det i min oppvekst, holdt de kristne rundt meg en lav profil om hva de trodde på. Og det tror jeg de gjorde klokt i. Jeg beveget meg i miljøer der det nærmest var skuddpremie på dem. Først i ettertid har jeg skjønt at jeg var omgitt av folk med kristne funderinger og tro. – Likevel: I gamle dager var Kristen-Norge overalt, men det er det ikke lenger, siden man må reise dit? – Det er en tittelkonstruksjon, noe må man jo kalle en bok. – Det er mye morsom empiri i boken, det innrømmer jeg. Som historien om de tre minimenighetene på Sørlandet, som på folkemunne har navn etter stifterne: Larsane, Perane og Lomelendingane… – Dette er tre menigheter i området rundt Egersund og Kristiansand, som oppsto på slutten av 1800-tallet. De ble gradvis uenige med Den norske kirke (DNK), som de syntes gikk i en altfor liberal retning. Det kokte over da DNK endret dåpsritualet. Da meldte de seg ut, og dannet den såkalte Menigheten Samfundet. De har en bokstavtro kristenforståelse, og mener de er verdens eneste rette kristne. Dårligst synes de om folk som tilhører de andre små mikromenighetene. For etter hvert kom det til en splittelse, som førte til opprettelsen av Det Almindelige Samfund. Og ut av denne minimenigheten brøt senere en annen minimenighet: Det Almindelige Lutherske Samfund. – Disse splittelsene har delt nabolag og familier … – Dette ga meg sterke opplevelser av hvordan religion kan splitte mennesker fra hverandre. Det er et kjent fenomen fra gamle dager, at vekkelser førte til at familier kom på kant med hverandre. Her er det sånn at man ikke snakker sammen, med barna sine, med ektefeller. Det finnes forferdelige historier. – Hvor mange mennesker består menighetene av? – Rundt tre tusen mennesker i alt, tror jeg. – Disse menighetene lever avsondret fra verden, har egne skoler og pleier lite kontakt med ikke-troende? – Den fremstillingen stemmer ikke helt, du får det til å høres ut som de lever i en Amish-aktig tilværelse. Det gjør de ikke, de deltar i aller høyeste grad i samfunnet. Noen gjør det sterkt i næringslivet. Men det er ting de ikke gjør. De har barna på egne skoler, de har en viss varhet med dype vennskap med folk utenfor menigheten, og de søker seg gjerne til praktiske utdannelser. At kristne isolerer seg er en fordom jeg ville bygge ned i min bok. Noen har tradisjonelt gjort det, men en hovedtendens er at skillene mot samfunnet utenfor, og mellom kristne trosretninger, er på full fart ned. – Du besøker andre parallelle samfunn også, karismatiske menigheter som driver egne skoler, tv-stasjoner, aviser, blader og butikker. Du fremstiller dette som uproblematisk. I innvandringsdebattene er det å avproblematisere muslimske parallellsamfunn som å banne i kirken. Er muslimske parallellsamfunn verre enn kristne? – Jeg vet ikke helt om det finnes kristne parallellsamfunn. Og jeg tror ikke etnisk norske kristne noensinne kan bli så avsondret fra omverden som folk fra en annen kultur, med annen hudfarge og klesskikk, som tilhører en annen religion og ikke snakker norsk kan bli. Da kan man virkelig begynne å snakke om parallellsamfunn. Man kan kanskje se tendenser til det hos noen kristne, men sånn jeg ser det, består det norske samfunnet av en haug med parallellsamfunn. Akademikere fra Majorstua snakker ikke nødvendigvis så godt med folk fra Stovner som jobber i praktiske yrker. – Er det et problem? – Ikke hvis man skaper seg fiendebilder og stråmenn, og noe av målet med boken er å bygge ned slike fiendebilder. Når du nevner islam – islam trenger kritikk, muslimske innvandrere trenger kritikk. Men islamofobi er også et problem i Norge. Vi må finne ut hva som er problemene, hva vi er uenige om, i stedet for å henge oss opp i bisarre påstander. – Apropos Norge. Hva har du lært om Ola Nordmann? Hva er drivkraften når nordmannen jakter på frelsen? – Jeg tror mennesket er et søkende dyr. Religiøse mener gjerne at menneskets natur er å søke Gud. Det er jeg uenig i, jeg tror ikke nødvendigvis religion faller naturlig for mennesker. Men å søke større sammenhenger, fellesskap, meningen med livet, det faller naturlig for mennesker. Nordmannen også. – Noe av det nordmannen trekkes mot i dag, er det nyreligiøse feltet, som du skriver en del om. Nylig var filmregissøren David Lynch i Norge, for å promotere sitt trossamfunn Transcendental Meditasjon (TM). Resultatet var mange lattermilde artikler i norsk presse, ikke minst i forbindelse med ett punkt i TMs lære: bikker tallet på mediterende en prosent av verdens befolkning vil freden senke seg og alle vil få det bedre, på grunn av den positive auraen som oppstår. På din reise møter du tre nonner som har et prinsipielt identisk syn: De gikk i kloster for å gjøre verden til et bedre sted, og gjennom bønn mener de at de når ut til hele verden med sitt arbeid. Dette er ett av mange eksempler på at nyreligiøsitet og tradisjonell kristendom er ganske identisk, hvis man dekonstruerer litt. Likevel er aggressiviteten overfor New Age ofte sterk, også i din bok. Hvorfor? – Delvis personlige erfaringer, jeg har mine traumer. Vis meg en krystall, begynn å snakke om helbredende krefter, så blir jeg litt sur. Men jeg er ikke helt enig i det du sier. En av grunnene til at jeg har et mer sympatisk bilde av kristendommen, er at den er mer kvalitetssikret. Jeg har jobbet en del med alternativbevegelsen, og jeg er fælen over hva som kolporteres i disse miljøene. Særlig denne ferske dreiningen i New Age-miljøet i Norge, hvor man begynner å kolportere konspirasjonsteorier, overfor et publikum som har utmerket seg ved ikke å ha særlig stor kritisk sans. Så begynner man å pushe hard, høyreekstrem amerikansk konspirasjonsparanoia – til dels med antisemittisk tilsnitt, slik man ser på nettsteder som Nyhetsspeilet – på dem. – Uten å bagatellisere – en forsvinnende liten del av de menneskene som har nyreligiøse tilbøyeligheter tror på disse tingene. – Men de får et stadig større publikum på alternativmessen, for eksempel. – Du er ikke redd for å virke arrogant og snobbete overfor ulike typer ikke-kristen folkereligiøsitet? – Nei, det er ikke det jeg egentlig sier. Det jeg sier er at jevnt over mener jeg kristne har mer å fare med enn mange av de nyreligiøse avartene. Jeg synes ikke dette er å snobbe, jeg har brukt mye tid på å forstå nyreligiøsitet. Og jeg er med på det prinsipielle blikket, at det finnes sterke likheter og at enkelte kristne miljøer kan ha noen av de samme problemene som New Age sliter med. – Din bok minner veldig om journalistlegenden Hunter S. Thompsons Frykt og avsky i Las Vegas, i den forstand at du bruker deg selv, dine syn, tanker, visjoner og oppdagelser hele tiden. Du kunne like gjerne benyttet metoden til en annen journalistlegende, Tom Wolfe, som i boken Syreprøven trer helt tilbake og er usynlig som forteller. Hvorfor ville du ha med deg selv i så sterk grad? – Altså, det er viktig å ta avstand fra gonzojournalistikken til Thompson. Det er lite fyll, narkotika og slåssing i min bok. Jeg følte at boken ville bli bedre hvis det var en personlig fortellerstemme der, som kunne være leserens forlengede arm inn i disse miljøene. Jeg går i kirken så du slipper. Det var viktig for meg å ikke være breial og kjeklete. Det har det vært nok av i norsk journalistikk. – Hva hadde skjedd hvis jeg-personen var borte fra din tekst? – Jeg mistenker at den ville vært kjedelig å lese. En tørrere bok. – Du går langt i å erkjenne dine egne religiøse lengsler og behov i boken. Hvordan er det blitt mottatt hos Human-Etisk Forbund, er du blitt kontorets blautfisk? – Religiøse lengsler og behov, jeg synes ikke jeg gjør det, da. Jeg skriver at jeg har tvilt meg frem til det livssynet jeg har. Og at jeg kaller meg tvilende ateist og liker å beholde tvilen. Både fordi jeg da beholder en ydmykhet overfor folk med andre livssyn, og fordi tvilen gjør at jeg fortsatt har lyst til å lære mer om religion. – Sosiologen Max Weber (1864-1920) utviklet mange teser om religionens utvikling. Han sa blant annet at religionen i fremtiden kom til å bli en privatsak. Det er noe man ofte sier om vår samtid – at religion ikke lenger er noe man blir påtvunget ovenfra, men i stedet befinner seg i den private sfæren. Enig? – Jeg tror aldri religion kommer til å bli privat. Religiøse mennesker kommer alltid til å flokke seg sammen og ønske å påvirke samfunnet. Men Webers tese om at religionen skulle forsvinne eller bli drevet inn i privatsfæren stemmer på noen måter. I Norge har dette til en viss grad skjedd. Samtidig går mange tendenser parallelt. En tendens, særlig blant yngre, er at de ikke søker mot en tro de har snekret sammen på gutterommet, eller mot en religion som passer unikt for dem. I stedet søker de tradisjon, faste holdepunkter og klare svar. Noe av det pave Benedikt har gjort med den katolske kirke, er å si at den skal vende tilbake til det kirken gjør best. Nemlig å være en kirke. Holde gudstjenester. Gi klare svar. – Boken din er også et eksempel på en annen tendens: suget etter å offentliggjøre seg selv. Hvorfor er så mange i dag opptatt å diskutere den minste lille nyanse i ens eget trosliv i offentligheten? Kan det bli vel mye? – Altså, min bok handler først og fremst om de kristne, selv om jeg også er til stede i den som fortellerstemme. Men ja, jeg er musikkinteressert og kan snakke om musikk i dagevis. Det samme gjelder religion. Jeg synes ikke det er noe problem. Norge er i ferd med å bli et flerreligiøst samfunn, og det er en interessant utvikling som krever at man snakker om ting. Når man snakker om ting, kan man bli kvitt fordommer. En av de mer illevarslende utviklingene i norsk religion i dag er radikaliseringen av muslimske ungdomsmiljøer. Det er veldig fint at man snakker om det. For da kan man sette halen på grisen, og prøve å finne ut hva dette egentlig er, og gjøre noe med det. Noe av det jeg liker med Norge er det lave aggresjonsnivået. I Sverige og Danmark er det et mye hardere klima i spørsmål som har med islam å gjøre. Det har vi så langt sluppet i Norge, og jeg skulle gjerne sett at det fortsatte. – Jeg trodde vi nordmenn var så innesluttet. – Det er lett å gjøre narr av religionsdialoger, og si at man bare sitter der og tar på sjelen til hverandre, uten å komme noen vei. Det er ikke sikkert man kommer så langt, men det å sette seg ned med et menneske som mener noe annerledes enn deg selv og forsøke å forstå, er siviliserende i seg selv. – Du gjengir en bønn i boken, som du ba under et møte med en menighet. Var det et vanskelig steg for en ateist? – Jeg ble litt skuffet. Jeg møtte så mange forskjellige kristne, og det var bare en gruppe som utfordret meg til å be. Og det var mormonene. – Hva skal til for at du ber? – Tja, de ga meg en utfordring … Men bønn er en vinn-vinn-situasjon for meg. Hvis jeg ber og Gud ikke kommer til meg, har jeg fått bekreftet at mitt livssyn er korrekt. Men hvis han kommer, så jøss. Da har jeg fått vite at jeg tar feil, har fått en ny erkjennelse, er oppdatert på det som er sant, og har fått et nytt livssyn å sette meg inn i. – Betyr det at du kunne dratt en bønn her og nå? Hvis jeg utfordret deg? Helt hypotetisk, altså. – Akkurat nå … trenger nok jeg og Jesus å ta en pause fra hverandre. ideer@morgenbladet.no


Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.