Filetene kommer sannsynligvis fra «den blå åkeren», som fiskeoppdrettsnæringen er blitt kalt. Analogien mellom bølgende kornåkere og bølgende hav er på overflaten tiltalende. En mer realistisk betegnelse er kanskje «det blå grisehuset», for det er intensiv industriproduksjon av dyr det handler om. Og slik produksjon har alltid konsekvenser.
Per i dag er det en kjent sak at fiskeoppdrett setter villfiskstammer i fare på grunn av spredning av parasitter og sykdommer. Det er heller ingen nyhet at forurensningen fra oppdrettsanleggene ødelegger miljøet rundt merdene. FNs rapporter om tilstanden i havene poengterer at verdens fiskeoppdrettsanlegg – og da særlig de vestlige – bidrar til det dramatiske overfisket fordi man «omgjør» over to kilo ville fisker til en kilo oppdrettsfisk.
Den rødgrønne fiskeriministeren er selv nærmest å regne som representant for næringen, og hun er derfor av Justisdepartementet ansett som inhabil når det gjelder det å bestemme rammebetingelser for den. Både hun og kollegaen i Landbruksdepartementet er eiere i samme oppdrettsfirma; det mangler derfor ikke på godvilje overfor fiskeoppdrettet fra politisk hold. Utenfor regjeringskorridorene møter derimot fiskeoppdrett stadig flere rynkede bryn. De siste årene er flere kritiske dokumentarfilmer produsert internasjonalt, og oppdrettsnæringen har tydeligvis langt flere fiender enn det man får inntrykk av ved å lese norske medier.
