Annonse
04:00 - 15. oktober 2010

Signes sandaler

Hvorfor skal fremtidens generasjoner betale for minner de kanskje ikke vil ha?

Mennesker – minner – gjenstander: Kultur blir låst i forhold til bestemte gjenstander, skriver Christian Sørhaug. Her støvsuges Osebergskipet i 1957. Foto: Kulturhistorisk museum
Annonse

Som stipendiat ved kulturhistorisk museum har jeg levd med og omgitt meg med mange konserverte gjenstander. Et minne fra mine tidlige dager ved museet har bitt seg fast: Magasinforvalterne viser meg rundt i de etnografiske samlingene, og vi kommer til sosialantropolog Signe Howells innsamlede gjenstander fra hennes feltarbeid blant urbefolkningen Chewong i Malaysia. Mellom piler, buer og kurver – gjenstander man forventer å finne i en etnografisk samling – var plastsandalene til Signe. Signe, som ved en senere anledning forteller meg at hun var interessert i å fortelle historien om den besøkende antropologen, og at sandalene var der for å fortelle den historien.

Tyve år etter at gjenstandene var samlet var Signe overrasket over å høre at sandalene fremdeles var der. Magasinforvalterne, som også hadde problemer med å forstå hvorfor tid og penger ble brukt på å konservere Signes sandaler, fortalte at siden sandalene hadde fått et museumsnummer så var det vanskelig å kvitte seg med dem. De var blitt konservert for ettertiden.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Det er kvalifisert galt å påstå at Forfatterforeningen ikke kan omgjøre dommene.»
«Poenget var ikke at André Bjerke var frifunnet, men at han slapp ytterligere straff.»
«Kompaniet hevder de har «nye funn» – men i realiteten driver de med systematiske forglemmelser.»