Hva vet vi egentlig om ønskene til grisen som koteletten en gang var en del av? I de vanligste «møtene» mellom menneske og «produksjonsdyr», er dyret passivt: Enten omgjort til en vare i frysedisken, eller som store urørlige kropper som står i en bås eller binge. «Grillglede» står det på pakningene fra Gilde. Dyrenes sanne natur har vi skjermet oss fra å se.
Det er få som har møtt eller sett en gris som ikke har betongvegger eller metallgitter rundt seg. Grisen og bingen blir til en enhet. Griser i binger er ikke griser man legger merke til. Hver og en står på sin tilmålte kvadratmeter betonggulv. I store trekk har de ikke noe annet å ta seg til enn å ete og vokse. «Men de er ikke vant til noe annet,» forteller vi oss selv, og tror at da trenger de ingenting annet heller. Meningen med deres liv ligger utenfor dem selv – den ligger i å bli spist av oss.
Mens vi selv opplever og føler, er aktive og har behov, ønsker og vilje, så står dyrene bare der og venter på å bli til det vi har bestemt dem for. Hva annet skulle de gjøre? Vi har tatt vekk alt som kan skape innhold i dyrenes liv – frihet, omgivelser, natur og sosial tilhørighet. Og ved å gjøre dette, tar vi også vekk deres mulighet til å uttrykke seg, og gjør det dermed lett for oss selv å ignorere dem. Vi glemmer at dyrenes tomme fremtoninger er vårt eget verk, og ikke deres natur.
