Annonse
04:00 - 30. april 2010

Justismordets anatomi

Den nye lederen for Gjenopptakelseskommisjonen må være mer åpen enn forgjengeren Janne Kristiansen.

«Var aldri i tvil»: Man kan spørre i hvilken grad andre medlemmer i Gjenopptakelseskommisjonen (GOK) kunne komme med motforestillinger mot en så skråsikker leder som Janne Kristiansen (bildet), skriver Per Brandtzæg. Foto: Heiko Junge/Scanpix
Annonse

Bjørnsonfestivalen i fjor åpnet med justismord som tema. Det ble seminar og paneldebatt om kilder og sannhetssøking. Professor Bernt Hagtvet startet med å trekke linjer tilbake til Bjørnstjerne Bjørnsons engasjement i Dreyfus-saken, som kanskje er historiens mest berømte justismord. Privatetterforsker Tore Sandberg illustrerte justismordets anatomi ved å berette om Fjell-saken. I 1990 ble den psykisk utviklingshemmede Åge Vidar Fjell dømt for drapet på sin nabo og nevø i Kilebygda nær Skien. Etter syv års soning og ti års sikring av Fjell førte Sandbergs innsats til at Riksadvokaten høsten 2009 erklærte den stakkars mannen som feilaktig dømt.

Men mye av den første dagen i Molde ble viet ankesaken til Fredrik Fasting Torgersen. Han har i over 50 år bedyret sin uskyld for et seksualdrap som førte til livstidsdom i 1958. En årsak til at denne saken ble tatt opp på litteraturfestivalen er at flere forfattere og intellektuelle har vist et voldsomt engasjement for å få frikjent Torgersen, blant annet Jens Bjørneboe, Ebba Haslund og Thorvald Steen. Mindre kjent er det at Torgersen selv har livslangt medlemskap i Den norske Forfatterforening takket være hans diktsamlinger og bøker. Dessuten er det klare likhetstrekk mellom Dreyfus-saken og Torgersen-saken.

Det er særlig forhåndsdømming koblet med snevert politiarbeid som fører galt av sted. Mye stress og prestisje under oppklaringen av et mord er et velkjent problem. En bekjent av meg som er drapsetterforsker sa det slik: «Vi er etter hvert blitt livredde for ikke å gå bredt nok ut i etterforskningen. Når vi først begynner å klatre opp en stige, er alltid media der og heier oss frem. Da er det så fryktelig vanskelig å ta de nødvendige trinnene tilbake.» Geir Overskeid, som jobber med kognitiv psykologi, har uttalt om en lignende menneskelig mekanisme: «Alle som er ærlige mot seg selv, vet at det er lettere å tro på informasjon som støtter det man mener fra før enn noe som går mot egne oppfatninger. Vi sørger på en måte for at ny informasjon bekrefter den gamle.» (A-magasinet, 28. oktober 2005)

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Når man viderefører dette på akademisk nivå, er det ikke morsomt lenger. Da blir det farlig.»