Annonse
04:00 - 16. juli 2010

Hvis mat er viktigst

Matvarekrisen kan løses hvis vi vil det.

Havbruk: Akvakultur er den mest effektive, energiøkonomiske og miljøvennlige måten å øke jordas matproduksjon på. Kanskje er tunfiskoppdrett en fremtidsnæring? Foto: Wikimedia Commons
Annonse

Verden står overfor flere alvorlige trusler, hvor global oppvarming, matvarekrisen, miljøødeleggelser og krig kanskje er de største. Problemene diskuteres gjerne hver for seg, men de henger også sammen fordi de har sitt opphav i et felles problem, nemlig befolkningsveksten. Vi er i dag langt flere mennesker på jorda enn hva naturen selv tåler, dersom vi forvalter naturressursene våre på samme måte som i dag. Vi opplever nå en netto befolkningstilvekst på over 200 000 per dag, samtidig som over en milliard mennesker foreløpig trues av sult.

Vi har i mange år kjent hovedtrekkene til en løsning på matvarekrisen, det har bare vært et spørsmål om vilje til å sette det ut i livet, men i stedet velges det å bygge videre på de samme strategiene som førte til krisen. Hvorfor? «Av protokollhensyn,» sier regjeringen og FN. I korthet betyr det at regjeringen ikke kan vurdere nye ideer, dersom disse ideene ikke kan gjenkjennes i eksisterende politiske strategier som baserer seg på gamle ideer. En av disse strategiene er å støtte seg til FNs strategier, som støtter seg til medlemsregjeringer, som igjen støtter seg til FNs strategier.

Ironien blir fullkommen når FN også ser det som sin oppgave å advare. I Aftenposten 17. mai i år formidles enda en advarsel, denne gangen fra UNEP: «Om vi fortsetter som i dag, kan verdenshavene i praksis være tomme for fisk innen 2050.» Så hvorfor fortsetter vi da, når det ikke er nødvendig?

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»