Annonse
04:00 - 15. oktober 2004

Minneord om Jacques Derrida 1930 - 2004

Annonse

Jacques Derrida er død. Han døde av kreft i bukspyttkjertelen natt til lørdag, 8.oktober, 74 år gammel. For de av oss som har hatt tekstene hans som følgesvenner, føles det som å miste en venn. Han var virkelig ikke lett å ha med å gjøre. Var ofte vrien, vanskelig, irriterende! Men likevel! Sjenerøs! Modig! Friskt uforutsigelig: Vi snakker om tekstene hans. «Å, venner. Det finnes ingen venn» lyder den uutgrunnelige åpningslinjen, et sitat fra de Montaigne, til boka Vennskapets politikk fra 1994. En venn er en som yter deg rettferdighet, skrev Aristoteles. Derrida var opptatt av vennskapets etikk. En av de vakreste bøkene sine skrev han om vennen Paul de Man som døde i 1983, Memoires for Paul de Man, revised edition 1988. Det hadde da kommet for en dag at de Man hadde publisert i to pronazistiske publikasjoner i 1941-42. Hvordan var det mulig, og å forstå det? Etter hysteriske angrep fra dekonstruksjonens mange fiender, kom det fram at de Man i skjul hadde arbeidet for motstandsbevegelsen. Men Derrida spør. Om så ikke hadde vært? Første regel: respekt for Den Andre, det vil si, for dennes rett til å være forskjellig, i forhold til de Andre, men også i forhold til seg selv. Hva betyr disse store ordene her? Ikke bare respekt for retten til å feile, til og med til villfarelser (…); respekt for retten til en historie, en transformasjon av en selv og ens egne tanker som aldri kan bli totalisert eller redusert til noe homogent (…); men også respekt for det i enhver tekst som forblir heterogent. Det Andre, forskjellene, det avvikende, det at alt stadig får ny mening i nye sammenhenger, var det Derrida utforsket. Det begynte med en berømt forelesning ved Johns Hopkins University i 1966, «Structure, Sign and Play in the Discourse of The Human Sciences», og fortsatte med tre banebrytende bøker: Om Grammatologien, Stemmen og fenomenet, Skriften og differensen, alle 1967. Men Derridas oppfinnelser som dekonstruksjon, différance, logosentrisme møtte massiv motstand i tradisjonelle filosofi- og litteraturmiljøer på universitetene, først og fremst i Frankrike og England. I 1981 settes han i fengsel i to dager i Praha for å ha deltatt i en konferanse som ikke var godkjent av myndighetene, anklaget for «produksjon og transport av narkotika». Iherdig innsats fra Mitterrand fikk ham fri, men utvist fra Tsjekkoslovakia. I 1992 leverte 20 fagfilosofer ved Cambridge (deriblant Quine) protest mot æresdoktoratet Derrida ble tildelt, fordi skriftene hans er «absurde doktriner som benekter skillet mellom fiksjon og virkelighet.» Mottakelsen i Norge er et kapittel for seg. Dekonstruksjon? Esoterisk, nihilistisk tåkeprat! Må nedkjempes minst 24 timer i døgnet! uttalte en norsk filosofi-professor ved Universitetet i Oslo. Du må ikke sove! som Arnulf Øverland skrev. Men dekonstruksjon er ikke destruksjon. «Dekonstruksjonen står hele tiden på jaets side, på livsbekreftelsens side», sa Derrida i sitt siste intervju i Le Monde Diplomatique. Listen over hvilke saker han har engasjert seg i, er lang. Dekonstruksjonen utviklet seg som en kritikk av strukturalismen, semiotikken og den hegelianske dialektikken. I likhet med en tenker som Theodor W. Adorno var Derrida motstander av totaliserende systemer, både i filosofi og samfunn. Imot semiotikkens og fenomenologen Husserls tegnbegrep utvikler Derrida en teori om tegnenes konstante bevegelighet, kalt «supplement»: mening, også i en tekst, forskyves stadig. Meningene er ikke sikre. En tekst underminerer gjerne de påstandene som framsettes i den: Dette var dekonstruksjonens bidrag til «nyretorikken». Språkets figurer settes i sentrum av forståelsen ikke bare av tekster, men av politikk og samfunn. I likhet med Paul de Man leser Derrida filosofiske tekster som annen litteratur. Og han er selv en ordkunstner. Han er en fransk Georg Johannesen, eller omvendt. De seineste arbeidene hans er politiske, analyser av globalisering, terrorisme, de nye krigene, demokrati som i for eksempel Marx’ spøkelser (Pax 2000) og Voyous («Skurker. To essays om opplysning» 2002). Universitet uten betingelser (2001) skisserer en modell for høyere utdanning så langt fra «kvalitetetsreformen» det går an å komme. Det gjelder å kjempe for den frie tanke med alle midler alltid! Boka om skurkestatene levner lite ære til anførerne for forkjøpskriger i strid med folkeretten i «krigen mot terrorisme». Skurkestatene er de som sier de kjemper mot skurkestater: USA og Storbritannia, Bush og Blair – og vi legger til Bondevik. Men Derridas anliggende er videre. Vi trenger demokratidiskusjon! De som nå sier de representerer demokratiet, handler på måter som underminerer deres egne påstander: Slik omsatte Derrida til sist den dekonstruktive nyretorikken i politisk praksis. Hvordan dagens medieoffentlighet forflater og forenkler, stilte han seg tilsvarende kritisk til: Imot dette gjelder det, som i forhold til dagens universitetssystem, å tørre å tenke de kritiske tankene. Uansett hvor kompliserte og ulogiske de måtte fortone seg. Dét gjorde Derrida mer enn de fleste. Resultatene kunne være forbløffende og provoserende. Hele den vestlige filosofiske tradisjonen svang han sin svøpe over; den tradisjonen han samtidig dermed framholdt betydningen av å forholde seg til. «Dersom dekonstruksjonen er dekonstruksjon av noe, er det av den vestlige metafysikken», skriver Robert Young i boka Writing History and the West. For det som kalles postkolonial filosofi, ble Derrida en viktig inspirator. Han så sammenhengen mellom filosofi og politikk, at filosofien oftest også når den tilsynelatende stod fjernt fra den politiske agenda, var grunnleggende, men fordekt, politisk i sitt innhold. Den vestlige humanistiske tradisjonen hadde ofte ikke vært annet enn en forlengelse av Vestens undertrykkende og rasistiske utenrikspolitikk! Så langt kunne han gå i dekonstruksjon. En av hans mindre, men viktige bøker – han publiserte bortimot hundre – var Heidegger og spørsmålet fra 1989. Den kom ut i forlengelsen av funderingene omkring Paul de Man og fascismen. Her tar Derrida tak i honnørordet «ånd», det tyske Geist. Hva betyr det egentlig? Et typisk spørsmål i Derridas utspørring av de språklige omgivelsene våre. I denne boka virker det som han blir redd for sine egne funn. Han sporer sammenhengen mellom begrepet ånd og den guddommelige ilden, både i det greske, jødiske og kristne. Og altså tyske. Gassovnenes fortærende ild begynner bokstavelig talt å spøke i bakgrunnen: Hviler den vestlige kulturen på sitt høyeste samtidig på sitt mest destruktive? Han antyder spørsmålet, men kan ikke svare på det. Året etter går han imidlertid videre med det i Lovens makt. Autoritetens mystiske grunnlag (Spartacus 2002). Her stiller han spørsmålet om rett, rettferdighet og dekonstruksjon, og uttaler: «dekonstruksjon er rettferdighet». Mens retten hviler på vold, også i de såkalt demokratiske stater, som han like fullt var en iherdig forsvarer for. Spørsmålet om demokrati var et viktig tema for Derrida allerede i ungdommen. Jacques Derrida ble født i El Biar i Algerie, 15. juli 1930. Med jødiske foreldre opplevde han tidlig den diskrimineringen han tematiserer i utallige tekster. Jødene hører ikke til i fransk kultur, var budskapet fra en av hans første lærere. Derrida strøk til artium, han ville heller spille fotball! Han ville bli profesjonell fotballspiller. Men drømmen vek tidlig for studiene. Derrida bor og studerer i Algerie til 1949, leser Bergson og Sartre, Kierkegaard og Heidegger. Kampen for et selvstendig Algerie og innflytelsen fra fransk kultur blir en av hans store ungdomskonflikter, som for Albert Camus. Spørsmålet om identitet trenger seg på. Møtet med Frankrike går ikke knirkefritt: Nervøse sammenbrudd og søvnløshet gjør at han stryker på første opptakseksamen til Ecole Normale Supérieure, men seinere blir han tatt opp og der kjent med Althusser og Foucault. Etter et par år drar han tilbake til Algerie for å avlegge militærtjenesten (her treffer han ofte Bordieu), så får han undervisningsstillinger i Frankrike og i 1960 jobb som filosofilærer ved Sorbonne (assistent for Bachelard og Ricoeur blant annet). Ikke lenger etter kommer gjennombruddet i 1966. Dekonstruksjon er kjærlighet til ruinene, skrev Derrida i Lovens makt: Hva annet kan man elske, forresten? Man kan ikke elske et monument, en arkitektur, en institusjon som sådan uten i den prekære erfaringen av dens skjørhet: Den har ikke alltid vært der, den kommer ikke alltid til å være der, den er finitt. Og på grunn av dette elsker vi den som en dødelig, gjennom spøkelset eller silhuetten av dens ruin, av min ruin – som den dermed allerede er, eller allerede er et bilde på. Hvordan elske uten i denne endeligheten? Hvor ellers ville retten til å elske, for ikke å si kjærligheten til retten, komme fra? I det siste intervjuet i Le Monde Diplomatique, snakker han åpent om døden som venter: Å, venner, en venn er gått bort. Vi lyser fred over hans minne.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.