Kommentar

Slovakisk hukommelsestap og galgenhumor

Pavel Vilikovsky skriver umiskjennelig sentraleuropeisk med lyst alvor og mørk humor.

---

Anbefalt bok

Pavel Vilikovsky

Fleeting Snow

Oversatt av Julia og Peter Sherwood. London: Istros Books 2018.

---

Tsjekkia og Slovakia er som Norge og Sverige (iallfall før oljen destabiliserte relasjonen). Det er dobbelt så mange tsjekkere som slovaker, de snakker nært beslektede språk, og tsjekkerne har stukket av med all berømmelsen, omtrent slik Sverige i min barndom hadde Abba, Volvo, Björn Borg og Ikea, mens alt vi hadde i Norge, var masse fisk. Slovakene har mer villmark enn naboene, og en typisk tsjekkisk stereotypi går ut på at slovakene er usofistikerte bønder som har fått hjernen ødelagt av nasjonalromantisk propaganda.

Sammenligningen holder riktignok ikke hele veien. Det er neppe feil å si at Norge har hevdet seg brukbart innen kunst og særlig litteratur, med en gullalder som ironisk nok sammenfalt med «svensketiden». Slovakisk litteratur, derimot, er ukjent. Selv mine lesende tsjekkiske venner kan ikke nevne én slovakisk forfatter. Så da jeg nylig besøkte Bratislava og spiste middag med deler av byens intelligentsia, var det naturlig å dreie samtalen i en bestemt retning. Martin S., selv en publisert forfatter og kjent skribent, var ikke i tvil. Det var Pavel Vilikovsky (født 1941) man burde lese. I kommunisttiden publiserte han lite, men etter frigjøringen i 1989 har han vært produktiv. Et par av bøkene hans er oversatt til engelsk av ildsjelene Julia og Peter Sherwood, kanskje de eneste betydningsfulle misjonærene for slovakisk litteratur i utlandet. Jeg fikk kloa i Fleeting Snow.

Glemsel. Snøskredet er den bærende metaforen i denne romanen, der fortellerens kone langsomt mister erindringsevnen. Minnene blir begravet, kjærligheten fryser til is, du blir tatt av skredet og mister fotfestet. Skredet utsletter også den kollektive erindringen, og underveis vender en doktorgradsstudent tilbake fra en redningsaksjon. Hun har hentet utrydningstruede slovakiske ord inn i varmen. Mange er dialektord som viser til utdødde praksiser, utdaterte redskaper eller glemte inntrykk fra jordbrukssamfunnet. For glemselen akselerer i samme takt som de teknologiske endringene i en tid underlagt øyeblikkets tyranni. Det lille speiler seg i det store, skredet begraver alt i sin vei.

Fortelleren, som har begynt å kalle seg Cimborazka (et nonsensord, forstår vi), forklarer til sin venn, stetvillingbror eller alter ego Stefan at det nye navnet viser til det som er igjen av en person etter at han er reddet ut av et snøskred, det vil si alt unntatt sjelen. Kona, som opprinnelig het Lienka, får nye navn etter hvert som personligheten hennes skrumper inn. Magdalena. Agraphia. Senere blir hun Eugénia, som var hans mors navn. Cimborazka mister litt av seg selv hver gang hun forsvinner litt mer. Han tar henne med til steder de har vært sammen, snakker om felles kjente, holder rundt henne slik han pleide å gjøre, og langsomt blir hun borte.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Illustrasjon: Stine Kaasa

---

Cimborazka holder restene av seg selv sammen ved å tenke på nordamerikanske indianere, han går halvhjertet i meditasjon hos en zenmester, men er for mye av en sardonisk sentraleuropeer til å kunne ta terapien alvorlig. Derimot har han glede av samtalene med akademikeren Stefan om amerikansk håndskrift (den er visst ikke løkkeformet), forskjellen på sentraleuropeiske dramaer og Hollywood-sjangeren, industrialiseringen av melkeproduksjon og forskjellen mellom ulike typer snøskred.

Store spørsmål.

Snøskred kan bremses med plogformede strukturer, trær og ujevnheter i terrenget, men de kan ikke stanses.

Det er en stor, liten roman Vilikovsky har skrevet, umiskjennelig sentraleuropeisk med sitt lyse alvor og sin mørke humor, en fragmentarisk fortelling om hvordan de store spørsmålene utspiller seg på små flater.

Vil du lese Vilikovsky på norsk, er romanen Evig grønt er tilgjengelig i oversettelse av Anna og Jon Fosse.

Mer fra Kommentar