08:37 - 13. desember 2018

Drømmen om et bedre liv i Israel

Etter å ha utgitt fjorten bøker, ble Marco Koskas plutselig refusert.

Paris-Tel Aviv: Seinens bredder gjenskapt som Tel Aviv-strand under arrangementet Paris Plages. Marco Koskas, som selv har adresse både i Tel Aviv og Paris, har skrevet roman om unge franskmenn som emigrerer til Israel. Foto: Mustafa Yalcin / Anadolu Agency/Getty Images

Aktuell bok

Marco Koskas

Bande de Français

Paris: Galligrassaud 2018

De er et knippe unge franskmenn, som alle har emigrert til Israel på grunn av den økende antisemittismen i Frankrike. Der, i spenningsfeltet mellom konservative Jerusalem og løsslupne Tel Aviv, mellom utopisk sekularisme og bokstavtro religiøsitet, mellom rotløshet og tilhørighet, forsøker de å bygge nye liv. Omgivelsene er dels øredøvende, dels dirrende som et landskap øyeblikk før det raseres av et jordskjelv. Men på det eksistensielle plan er de mer opptatt av hjemløse katter og sine frustrerende forelskelser enn hva de skal mene om Gaza og Vestbredden.

Marco Koskas, som selv har bostedsadresser både i Tel Aviv og Paris, har utgitt boken selv, etter å ha blitt refusert på flere franske forlag. Nå er det et faktum at de fleste manuskripter blir refusert, men Koskas hadde tidligere utgitt fjorten bøker, blant annet hos Fayard og Calmann Levy. Er denne virkelig så mye dårligere?

Frykt. Ikke alle mener det. I sommer ble det kjent at Bande de Français var nominert til Renaudot-prisen. Skandalen ble annonsert, men det var ikke de etablerte forlagene som protesterte. Derimot var interesseorganisasjonen for Frankrikes 3500 bokhandlere kritisk til at denne boken, som utelukkende blir distribuert gjennom Amazon, kunne få en slik anerkjennelse. Den burde boikottes, mente de. Nei, sa jurymedlemmet Patrick Besson: Her vurderer vi bøker utelukkende på bakgrunn av litterær kvalitet.

Spørsmålet om hvorfor romanen ble refusert, blir stadig hengende i luften. Ingen ønsker å ta belastningen ved åpent å påstå at det skyldes forleggernes frykt for terrorangrep etter å ha utgitt en roman som tar Israels eksistens for gitt. Vi må likevel spørre om boken er så dårlig som refusjonshistorien skulle tilsi.

Typografisk er boken et takras, men det er et resultat og ikke en årsak. Den er satt i en ulekker sans serif-font og ligner et Word-dokument. Mellom avsnittene er det både innrykk og blanklinjer. Setteren, trolig forfatteren selv, har glemt å gå til ‘Format’-menyen i Word-programmet sitt. Dessuten har det ikke vært lest korrektur. Men nok om det.

Sex, singleliv og en beduinklanBande de Français er hverken en bok om jødiske identitetsdilemmaer eller israelsk politikk. Fortellingen utspiller seg på mikroplanet mellom de nylig immigrerte, som med et par unntak tilhørte samme miljø også i Frankrike. De er unge og enslige. Det foregår en del festing, sex utfolder seg både i vellykkede, mislykkede og katastrofale former, forelskelse og sjalusi oppstår, og særlig første del av boken oppleves tidvis som en amerikansk ungdomsfilm fra collegemiljø. De låner hverandre penger, leter etter jobb, får jobb, skifter jobb, sover på skumgummimadrass hos hverandre, går på hebraiskkurs og leter etter fotfeste.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Illustrasjon: Stine Kaasa

Motoren i romanen springer ut av journalisten Elias’ forelskelse i sin kollega Olga. Han vil gi henne en flott gave før hun drar på en reportasjereise, men han er blakk. Så pønsker han ut en plan som blant annet involverer en firehjulstrekker, et smykke og en beduinklan i Negev-ørkenen. Pengene materialiserer seg. Flere vikles etter hvert inn i plottet, bare delvis innforstått med hva de er med på. Elias oppdager til sin forskrekkelse at han er fanget i et garn.
 

Kvalitet? Mer skal jeg ikke røpe. Et mer presserende spørsmål enn hvordan det går med Elias, Juliette, Manu og resten av le bande de Français, er om denne boken er god nok til at den burde ha vært utgitt på et etablert forlag. Svaret er ja, med forbehold om at den ville ha tjent på noen runder med redaktør og konsulent. Dialogene mangler ofte fokus og snert, personene våkner bare glimtvis til liv, og språkføringen er tidvis slapp. Samtidig er boken troverdig og spennende, og det skal ikke benektes at det er forfriskende å lese en roman fra Israel som handler om noe annet enn de opplagte temaene.

Er den også god nok for Prix Renaudot? Definitivt ikke. For noen uker siden ble det dessuten klart at den ikke kom til finalen.


 

Hyllands bokhylle

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Det blir ikkje grønt skifte med raude tal.»
«Michelet svarte meir utfyllande på våre metodespørsmål enn sitatet viser.»