Annonse
10:19 - 04. desember 2018

Antropologi som eksistensielt prosjekt

En av fagets kultstjerner utfordrer hva bør gjelde som vitenskap.

Bryter ned grensene mellom oss og dem: For Tim Ingold er vi alle ørsmå tråder i den samme store veven, fra mennesker til maur til elefantseler. Foto: Alan J. Scullard/ VW Pics / UIG / Getty Images
Annonse

Anbefalt bok

Tim Ingold

Anthropology: Why it matters

Cambridge: Polity 2018

Hva er antropologi? Jeg har selv skrevet en bok med denne tittelen, men det finnes mange andre som har aksjer i dette vidunderlige ordet, som er satt sammen av «menneske» og «kunnskap». (Ikke visdom, riktignok; da er vi over i antroposofien.) En av de mest interessante og originale er Tim Ingold ved universitetet i Aberdeen. Han er mer kjent for sin tverrfaglige interesse for filosofi, biologi og design enn sin formidling, og derfor var det med særlig stor nysgjerrighet at jeg leste hans bud på antropologiens særpreg og misjon. Hva ville han si, og ikke minst: Hvordan ville han si det?

Kompromissløs. Ingold (født 1948) er en kultstjerne i antropologi og tilliggende områder. Han er en av de få i sin generasjon som har en tydelig teoretisk posisjon som han selv har klekket ut, og han går ikke av veien for å avvise andres prosjekter som feilslåtte. (Dessuten er han en god cellist.) Ingold tar avstand fra kulturrelativisme, sosiobiologi og strukturalisme, og – enda mer fundamentalt – han tror ikke deltagende observasjon er den beste måten å oppnå innsikt i andres liv på. Med dette som bakgrunn kommer det ikke som noen stor overraskelse at han også er en kompromissløs kritiker av skillet mellom kultur og natur. 

Jeg møtte Ingold første gang i 1990, og etterpå leste jeg «The art of translation in a continuous world», der grensene mellom oss og dem, mennesker og andre vesener, vitenskap og filosofisk spekulasjon forsøksvis brytes ned. For ham er hele verden, fra mennesker til maur, fra elefantseler til sporedyr, et sømløst nettverk av kommunikasjon og meningsdannelse. Derfor er vitenskapelige paradigmer, de være seg darwinistiske, semiotiske eller sosiologiske, utilstrekkelige for å forstå hva det vil si å være menneske. Jeg leste artikkelen, og noen til, og et par bøker, og ble imponert, men ikke overbevist. Slik forholder det seg fremdeles.

Droppet feltarbeid. Antropologenes oppgave, skriver Ingold i Anthropology: Why It Matters, er ikke å være mikrofonstativ for andre folk, eller å nøye seg med å gjengi og fortolke deres livsverden. Å ta andre mennesker alvorlig betyr å gå inn i en dialog med dem. Læringen går begge veier. Hvis vi, bevæpnet med siste skrik innen vitenskapelig forskning, antar at våre redskaper og metoder genererer den relevante kunnskapen, og de andres kunnskap og innsikt bare er råstoff for å produsere hypoteser og generaliseringer, blir vi ute av stand til å ta de andre på alvor som likeverdige medmennesker.

So far, so good. Men underveis oppstår et par problemer. For det første er de andre, som kan være borgere i Oslo vest eller urfolk i Melanesia, ikke samfunnsvitere. Hvis deres teoretiske overveielser er like gode som våre, har hele vår utdannelse som forskere vært overflødig. Muligens er det tilfellet, men jeg håper ikke det.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Illustrasjon: Stine Kaasa

For det andre gjør Ingold antropologien til en type filosofisk refleksjon. Selv har han ikke gjort feltarbeid siden 1970-tallet, men han har skrevet mye og innsiktsfullt om tilstedeværelse i verden, linjer (ja, linjer) og mennesket som biososialt vesen. Andre har tilbrakt år i uveisomme strøk for å komme så tett som mulig innpå folk som snakker kompliserte språk og ter seg på måter som både er like og forskjellige fra våre egne. Innsiktene fra disse verdenene kan ikke formidles godt og forståelig i dialogform, men må destilleres av en kompetent forsker som behersker et håndverk.

Mot strømmen. I Ingolds personlige fortelling om antropologi får leseren på ingen måte et overblikk over faget, men lærer mye om én antropologisk tenkers reise fra han satt ved Fredrik Barths føtter i Bergen på 1960-tallet til han som professor nær pensjonsalderen kjemper mot autoritære og fordummende forenklinger og generaliseringer. Denne siden ved Ingolds visjon har jeg stor sympati for. Antropologien skal og bør gå mot strømmen; den skal motsette seg McDonaldiseringen av verden og strømlinjeformingen av kunnskap. Aldri har det vært så mye kunnskap og så lite visdom i verden, skriver han i en sjelden spissformulering. Hør, hør.

Av Tim Ingold lærer du lite om kulturell variasjon i verden og enda mindre om hovedlinjene i antropologisk teori. Til gjengjeld får du mye å tenke på med hensyn til hva som bør gjelde som vitenskap og kunnskap, hva det innebærer å være et menneske og på hvilke måter vi alle er ørsmå tråder i livets store vev. Å fortsette med å stille slike spørsmål får kunnskapen til å bevege seg mot visdom; å insistere på et begrenset antall fastlagte svar gjør oss dumme.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»