Annonse

Annonse

00:00 - 01. desember 2017

Svar som en etiker burde ha gitt

I Morgenbladet 24. november har en foreleser en etisk problemstilling mange kan kjenne seg igjen i for tiden. Foreleseren har overvært en hendelse hvor en høyt respektert, eldre kollega oppførte seg pågående og «upassende» overfor en student på et sosialt arrangement, noe han tilsynelatende har en tendens til å gjøre. På spørsmål om hva foreleseren skal gjøre, er svaret fra Morgenbladets etiker forbausende og provoserende.

I stedet for å angripe foreleseren med antydninger om egenvinning, i stedet for å omtale debatten om seksuell trakassering som hysteri, i stedet for å på en svært nedlatende måte fortelle foreleseren at hen ikke bør gjøre den «motbydelige handlingen» det er å vurdere andres oppførsel som umoralsk, så kunne etikeren gitt et skikkelig svar. Etikeren har rett på ett punkt: Moral handler ikke om hva en gjør, men hva en burde ha gjort. Her er derfor svaret etikeren burde ha gitt:

Kjære foreleser. Som ansatt på og representant for universitetet har også du et ansvar overfor studentene. Som student forventer jeg at du tar dette ansvaret. Hadde dette vært en kollega, ville du hatt et juridisk ansvar for å varsle. Siden det er en student, har denne dessverre ikke samme lovfestede vern. Det må likevel være et klart moralsk ansvar å ta saken videre på et eller annet vis, dersom adferden er uakseptabel, som du sier. Spørsmålet blir derfor ikke om, men hvordan. Her har universitetet sannsynligvis egnede rutiner, herunder anonym varsling. Å ta saken opp med overordnede på en fortrolig måte innebærer ikke å ruinere en persons rykte. I tillegg kan du kontakte studenten selv og si at du så hva som skjedde og støtter hen dersom hen vil gå videre med saken.

Problemet er at det med svaret fra etikeren blir svært enkelt å la saken ligge.

Evnen til å lære avhenger av rask korrigering etter at en har gjort en feil. Klare, umiddelbare korrektiver hvor det gjøres helt tydelig at «menn er menn» og «han er bare sånn» ikke er noen unnskyldning, er det viktigste for at de som har en tendens til å presse eller overtre grenser, skal kunne endre adferd. Slik jeg ser det, er det respektløst å anse eldre menn som uten evne til å forbedre seg, og å sette en annen standard for disse hva gjelder akseptabel oppførsel.

Det største problemet med etikerens svar, er ikke at han tilsynelatende blir indignert over at noen i det hele tatt ønsker å gjøre noe med saken. Problemet er at det med svaret fra etikeren blir svært enkelt å la saken ligge. Dette er i så måte illustrerende for sakskomplekset: Det er forbundet med stort ubehag å gjøre det rette, og veldig lett å se vekk. Når etikeren retorisk spør: «Hva i all verden har du med den saken å gjøre?», slår tilskuereffekten inn for fullt. Slik flyttes grensene for akseptabel oppførsel, og til slutt må noen utenfra reagere for at en selv skal forstå alvoret. For som så mange har innrømmet de siste ukene: vi burde reagert, vi så hva som skjedde, men vi gjorde ingen ting.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Ideer

Vi har ingen forventning om at fremtidsstudien skal gi oss fasiten på hvordan fremtidens kulturkonsum og kulturbrukere ser ut.