Annonse

Annonse

18:18 - 27. november 2017

Individets frihet og psykologers ansvar

Hvis psykologer skal ivareta sin anseelse, må vi komme allmennheten til gode, men vi plikter å si fra når oppgavene ekspanderer forbi vår evne.

Det tas ikke på alvor at de best stilte er overrepresentert i psykologtjenestene, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Stig Nørhald / NTB Scanpix

Det er underlig at en fagforening som anerkjenner ytre forholds betydning for psykisk helse, støtter opp om løsninger hvor individet blir sittende med nøkkelen til helbredelse. Å lansere seg som en profesjon som skal bekjempe sosial ulikhet, forplikter til å drive kritisk selvrefleksjon. Det er en øvelse som for en fagforening er vanskelig å kombinere med øvrige oppgaver.

Heidi Tessand, visepresident i Norsk psykologforening, trekker frem viktigheten av en helhetlig tilnærming til psykiske vansker i sitt svar til min kronikk om psykologers betydning for økte forskjeller. Det er vanskelig å være uenig med Tessand når hun skriver at vi må nå de som trenger det mest så tidlig som mulig, og at barnehagen er en foretrukket arena for forebygging. Men for at psykologene skal være i stand til å gjøre den jobben som politikerne legger opp til i sine lovendringer, er vi helt avhengige av at utdanningsinstitusjonene leder an. Psykologforeningen må også sørge for at spesialistene i allmenn- og samfunnspsykologi kan møte det ambisiøse oppdraget å «bekjempe sosiale forskjeller».

Tessand gir inntrykk av at hun problematiserer det klassedelte hjelpesystemet og mangelen på universelle tiltak. Hun glemmer imidlertid å adressere hvordan tilgjengeligheten på forebyggende tiltak ved allerede eksisterende plager (indisert forebygging) avhenger av sosioøkonomisk status, og videre fører til økte sosiale forskjeller. Det virker ikke som om hun er bekymret for at personer med høyere utdanning og god økonomi er uforholdsmessig overrepresentert i kommunale og private psykologtjenester.

Regjeringen har lovfestet krav om psykologkompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det innebærer store endringer for psykologers mandat og nedslagsfelt i det kliniske arbeidet. Fra å være passive mottakere av henviste pasienter med omfattende lidelser, vil psykologene nå kunne tilby hjelp til de som selv kjenner et behov for terapi. Psykologkompetansen flyttes nærmere brukerne fordi tidlig intervensjon gir bedre prognoser. I stedet for å konkludere med at hjelpen kommer trengende til gode tidligere i forløpet, bør vi se på hvordan en slik ansvarliggjøring av individet kan slå uheldig ut.

Kvinnen vil antakelig nedprioritere samtaleterapi til fordel for jobb, slik at regninger kan betales.

Tessand beskriver en kvinne som blir overveldet av angst, regningsbunker og julestri. Eksemplet illustrerer at det å oppsøke psykisk helsehjelp ved milde og moderate plager har et sosial aspekt: Kvinnen vil antakelig nedprioritere samtaleterapi til fordel for jobb, slik at regninger kan betales, og gaver kjøpes inn.

Tessand trekker frem Tormod Bøes rapport fra 2016 som viser at familiens sosioøkonomiske status er avgjørende for barns utvikling. Men foreldres psykiske problemer, høye konfliktnivå og uhensiktsmessige oppdragerstil vil ikke bare påvirke barns utvikling: De samme faktorene vil også begrense utbyttet fra den rådgivningen og terapien de mottar når barna eller familien opplever vansker. Personer med jobb og utdanning har bedre utbytte av forebyggende psykiske helsetjenester sammenlignet med arbeidsledige uten utdanning. I tillegg til skjevfordelingen vil effektene fra psykiske helsetjenester variere avhengig av sosioøkonomisk status både hos voksne og barn.

Er det rimelig å tro at flere psykologer i kommunene vil gjøre behandlerfunksjonen mindre etterspurt slik Tessand antyder? Her tror jeg at privatpraktiserende psykologer som tilbyr «psykologisk coaching» og behandler «flink pike syndrom» kan gi oss nyttig lærdom: så lenge det er en psykolog tilgjengelig, vil folk fortsatt be om terapi og konsultasjon. Uansett om psykologers kompetanse på helsefremmende og sosialt utjevnende tiltak skulle få et løft gjennom universiteter og kommuner som prioriterer annerledes enn i dag, vil ikke disse tiltakene bøte for de uheldige effektene fra kommunale og privatpraktiserende psykologer slik de fungerer i dag.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse