Annonse

Annonse

00:00 - 01. desember 2017

Frihet for forskerne eller lederne?

Christine Meyer fremstiller konflikten ved Statistisk sentralbyrå som en kamp om faglig frihet for forskerne, men er det ikke egentlig sin egen frihet hun snakker om?

Christine Meyer fremstår som en moderne utgave av Machiavelli: splitt og hersk. Dette burde være en øyeåpner for oss kunnskapsarbeidere, skriver professor Kristian Gundersen.  Magnus Knutsen Bjørke/Aftenposten/NTB scanpix/Aftenposten/NTB scanpix

Forvekslingen av ledernes og fagfolkenes frihet skjer mange andre steder i samfunnet for tiden, enten vi snakker om legene på sykehusene eller ingeniørene som sjekker broene våre.

Den faglige friheten må åpenbart gjelde fagfolkene selv, men ikke uten videre deres ledere, særlig hvis lederne ikke selv er ansatt på faglige kriterier og ikke har noe mandat fra fagfolkene.

Forskere skal være mer lojale overfor sitt fag enn overfor sine ledere. De må derfor ha faglig frihet i forhold til overstyring også fra dem. Dette er for eksempel nedfelt i den irske universitetsloven der det heter at forskere og lærere som fremmer «controversial or unpopular opinions and shall not be disadvantaged, or subject to less favourable treatment by the university, for the exercise of that freedom.» Selv om dette gjelder de som burde være de frieste av alle, nemlig universitetsforskerne, er det noe å tenke over også for dem som arbeider med organiseringen av Statistisk sentralbyrå (SSB).

Det er her det glipper i debatten. Den politiske uavhengigheten gjelder ikke først og fremst direktør Christine Meyer, men hennes statistikere. Meyer hadde åpenbart ingen bred støtte hos fagfolkene sine, hun har ikke spisskompetanse på noen av SSBs fagområder og hennes formelle mandat er fra regjeringen.

Institusjoner og direktører må først og fremst ha frihet for å sikre fagfolkenes frihet. Viktigheten av dette fikk vi illustrert i fjor ved Havforskningsinstituttet. Etter å ha vært hardt presset av en pengesterk industri, instruerte fiskeriminister Per Sandberg forskerne om å trekke mer næringsvennlige konklusjoner om fiskeoppdrett og miljø.

Mens flere av våre valgte universitetsrektorer rykket ut til forskernes forsvar fra sidelinjen, var det eneste vi hørte fra instituttets direktør Sissel Rogne at «ministeren seriøst ønsker at vi skal være i en prosess sammen videre fremover», som hun sa til NRK. Dette var ikke akkurat å trekke en linje i sanden. Industrien var «råimponert over Per Sandberg. Dette er en helt ny opplevelse for oss …». Sandbergs inngripen var så grov og tydelig at Rogne offentlig burde ha bedt statsråden ligge unna hennes forskere, og satt sin stilling inn på det.

Meyer kunne ha spilt den heltinnerollen Rogne ikke spilte. For eksempel kunne hun sagt at hun etter å ha søkt faglig råd ikke med noen rimelig grad av sikkerhet kunne lage noe innvandrerregnskap. Altså dersom hun hadde faglig ryggdekning for noe slikt. Men hun argumenterte med at hun var et «menneske av kjøtt og blod» som ville gå i demonstrasjonstog for innvandring. Til DN sa hun: «SSB har tall for å vise veldig mye av dette. Samtidig mener jeg vi må vi utøve et skjønn, med tanke på å ikke stigmatisere ulike grupper for mye. Vi kunne også regnet på hvor mye uføretrygdede koster det norske samfunnet og hvor mye utviklingshemmede koster. Det er ikke sikkert at vi ønsker å dra opp de debattene.» Sitatet er virkelig en rykende pistol for den som leter etter politisering hos en myndighetsperson som ikke er demokratisk valgt.

Meyer kunne sikkert sluppet unna om hennes politisering var i tråd med regjeringens politikk, men det var den ikke.

Meyer kunne sikkert sluppet unna om hennes politisering var i tråd med regjeringens politikk, men det var den ikke. Dette måtte gå galt når hun samtidig gikk inn i en vanskelig omstillings- og nedbemanningsprosess som skiftet balansen mellom ulike faglige skoleretninger, og der hun måtte være hard i klypa.

Meyer burde visst bedre; hun er fagkvinne på hensynsløse omstillinger. Som statssekretær under statsråd Victor D. Norman lyktes hun med den største raseringen av offentlige fagmiljøer i Norge etter krigen.

Paret drev en hardhendt utflyttingspolititikk av en rekke etater, og de visste godt at 90 prosent av fagfolkene ikke følger med under slike utflyttinger. Som en annen Pol Pot innførte de derfor en slags år null i viktige fagmiljøer. Kanskje var dette, og ikke distriktsutbygging, den egentlige hensikten? Uansett er den kunnskapsmessig kostnaden for landet ukjent. Likevel var i det minste Meyer politiker den gangen, med et demokratisk mandat.

Meyers fagfelt er endringsledelse, og debatten om henne har satt søkelys på enkelte av hennes vitenskapelige publikasjoner. Der fremstår hun som en moderne utgave av Machiavelli: splitt og hersk. Dette burde være en øyeåpner for oss kunnskapsarbeidere. Hver gang ledelsen skal styrkes på bekostning av vår frihet får vi nemlig høre at moderne ledere er så lyttende og inkluderende, også på universitetene.

Man kan selvsagt si at endringsledere må ha en forretningsmessig frihet til å endre, men det må ikke forveksles med faglig frihet. Slike ledere må dessuten ha støtte hos det mange kaller «eier», selv om «eier» ikke er noe treffende begrep for en statlig etat der «eier» er oss.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Ideer

Vi har ingen forventning om at fremtidsstudien skal gi oss fasiten på hvordan fremtidens kulturkonsum og kulturbrukere ser ut.